Dø eller leve ved budet.

«Jeg levde en tid uten lov; men da budet kom, ble synden levende igjen, jeg derimot døde, og budet, som var til liv, det ble funnet å være meg til død —.»

«Er da det som er godt blitt meg til død? Langt derifra! men det var synden, forat synden skulle bli overvettes syndig ved budet. For vi vet at loven er åndelig; jeg derimot er kjødelig, solgt under synden.»

Budet var jo gitt til liv. Den som gjør det, skal leve derved. 3. Mos. 18, 5. Mange var de som forsøkte det og strevet ved budet å grunne sin egen rettferdighet. Rom. 10, 3. Men Paulus var sannheten tro og kom til den erkjennelse at han var kjødelig, solgt under synden. Ved budet ble synden levende, og han gjorde hva han kunne for å oppfylle loven; men til slutt innså han at et menneske ikke blir rettferdiggjort ved lovgjerninger, men ved tro på Kristus Jesus. Gal. 2, 16.

Den rettferdighet Paulus oppnådde ved å leve etter budet, ble hans rettferdighet. Det ble i egen kraft å opparbeide sin karakter. Han ville ikke finnes i Kristus med sin rettferdighet; men ved den som fåes ved troen, idet han ble gjort lik med Jesus i hans død. Fil. 3, 9—10.

«Jeg derimot døde,» sier Paulus. Det var den stikk motsatte vei av å leve, og det var troens hemmelighet som Jesus kom med. «For jeg er ved loven død for loven for å leve for Gud; jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» Gal. 2, 19—20.

Av og til når en spør uomvendte om de vil omvende seg, svarer de: «Ja, men når jeg omvender meg, vil jeg gjøre det skikkelig; jeg vil ikke at det skal være noe hykleri.» Det høres jo gildt ut, men en kan samtidig høre at de setter sin lit til sin egen kraft og ikke til nåden i Kristus. Når de da omvender seg og skal prøve å leve det de har fatt lys over, får de se sin udugelighet, og mange blir motløse og gir opp. «Jeg derimot døde,» sier Paulus. Det var en helt annen vei å gå.

Hva er det å dø? Jo, det er å ikke ville mer. Når en vil noe, og samtidig skal seire over vrede, da har en fått noe å streve med, og mange går trett; men de finner ny kraft i sin egen arm. Å leve som kristen er for dem et veldig strev uten glede.

Vil noen være min disippel, sier Jesus, må han oppgi alt og hate sitt eget liv. Det var det Paulus gikk inn på da han ble korsfestet med Kristus. Det er troens hemmelighet. «— — at én er død for alle, derfor er de alle død, og han døde for alle, forat de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som er død og oppstanden for dem.» 2. Kor. 5, 15.

Slik kan en og høre på møter og stevner når lyset — budet — skinner, og synden blir levende at flere står opp og tar store beslutninger. Det er jo godt å høre, men når en samtidig hører at de ikke har oppgitt alt, men nu skal det bli mer gavmildhet, nu skal det bli mer tålmodighet, nu skal det bli slutt på fornærmelse osv., da hører en også at de regner med å ta seg mere sammen. De prøver å leve ved budet. Men synden kommer jo fordi de lever — de vil noe. Skal det bli seier, må de oppgi alt. De må oppgi det de vil — de må dø. Det er hemmeligheten. Da går de inn til hvilen, og i den hvilen kan de høre Guds røst og tjene ham.

Det er når det går noe imot meg, at jeg blir vred, misunnelig, bekymret osv. Da gjør naturen min seg gjeldende. Når jeg da samtidig skal holde budet, blir det et veldig strev. Da fant Paulus at han var kjødelig, solgt under synden, det ble bare et stykkverk å forsøke å leve ved budet. Ved budet ble synden overvettes syndig, så Paulus hatet seg selv. «Jeg derimot døde.» Paulus oppga sitt liv — sin vilje. Nu kunne det ikke mere gå noe imot Paulus. Han levde for Gud. Det var Guds vilje han nu skulle tjene, og når den møtte naturen hans, så tok han sitt kors opp. Han henga seg i Jesu død. Alltid var den virksom i ham. 2. Kor. 5, 10—11. Han tjente ikke seg selv, men Kristus, og Jesu liv ble åpenbart i hans dødelige kjød. Det er troens hemmelighet å dø ved budet. Da blir det et oppstandelses liv vi lever. Det er sant helt igjennom.