Død med Kristus

«Død med Kristus».

Kristi verk — Guds verk i Kristus — er et veldig verk, både i vidde og dybde. Ikke bare sonet han vår synd, våre gjorte synder, men han tok oss selv med, vårt gamle menneske, hele vår tilværelse som menneske etter kjødet, hele vår vilje og ære, ja hele verden.

Alt ble i og ved Kristus dømt til døden og brakt i døden, forat vi skulle kunne få et nytt guddommelig liv, leve dette og vokse i dette, inntil manns modenhet, inntil aldersmålet for Kristi fylde.

Men akk! hvor ynkelig lite de aller fleste troende får ut av dette. Tross dette mektige verk, synder de fremdeles; for de lever fremdeles selv. De lever seg selv, og kan da ikke unngå å synde.

Alle vet jo hva det er å dø: alt det gamle opphører, man forlater nødvendigvis alt, skilles fra alt og alle, ubønnhørlig. Man vet det jo, men man tror ikke Guds ord, man tror ikke på dette Kristi verk, absolutt ikke!

Og dette er ikke til å undres over; for hvem, og hvor mange, er det vel som i Ordets fulle og egentlige forstand vil dø frivillig, lenge før den tid da han må dø enten han vil eller ei?! — — —

Salig er de få som i den grad er trett av synden, og trett av seg selv.

Intet er i grunnen, for den enfoldige, mer betegnende enn den nokså alminnelige dødsannonse: «N. N. er gått inn til hvilen.» — Tenk — at man kan gå inn til hvilen mens man lever i kjødet, i dette dødens legeme.

«En er død for alle, derfor er de alle død.» 2. Kor. 5, 15. Man vandrer altså omkring i det samme legeme, som om man bokstavelig talt var avgått ved døden. Dødens og gravens stillhet er inntrått — evig hvile, uavbrutt hvile — fra alt syndens og verdens vesen. Du hører ikke en lyd mere der hvor det før boblet som i en heksegryte og kokte over av vrede, misunnelse, avind, misnøye, æresyke fornærmelse, tomt snakk osv., osv.

Nei — ikke én lyd! For hvorledes skulle det vel kunne buldre og bråke, koke og koke over når det er inntrått en virkelig død, når ilden under denne heksegryte er utdødd.

Hvor betegnende hva den veldige profet og seer skuet flere hundre år før Kristus kom, når han sa: «Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem ble Herrens arm åpenbaret?» Esaias 53, 1.

Men alt dette som forstummer i Kristi død (hos dem som Esaias etterlyser), det erstattes herlig og rikelig av og i det nye Guds-liv, nemlig av takksigelse, lovprisning, oppbyggelig tale, undervisning, formaning, tukt, irettesettelse, trøst, forkynnelse av Ordet i tide og utide, av: «Ja, vel min Herre (og herre)!» og av: «Vik bak meg, Satan!»

De gamle uttrykksmåter er forsvunnet! Ære være Gud. Og nye, Gud velbehagelige, er trådt i deres sted!

Hvile fra det gamle, og et uopphørlig nytt liv i Kristus Jesus! Ham til ære og pris. —

Hva nytte den enkelte som tror på forsoningen får av Kristi verk, er som vi nu forstår høyst forskjellig, fra en ganske liten bivirkning, en bremsning eller dempning på syndens makt og vesen til en radikal forvandling, omskapning, nyskapning som kun er mulig ved å dø fra seg selv.

Og dette igjen er kun mulig ved levende tro på delaktighet i Kristi død. Hans død er vår død.

Virkningene av å dø med Kristus kan med fordel betraktes på forskjellige felter og fra forskjellige synsvinkler. Vi har allerede betraktet det endel på et meget viktig felt, nemlig:

I Hvile i Gud. «Vi går inn til hvilen vi som er kommet til troen (nemlig på vår død med Kristus)». Hebr. 4. De ugudelige kan ikke være stille. De er lik det opprørte hav. Esaias 57, 20. Hvor betegnende!

Stille kan ingen være, aller minst på prøvens dag, uten akkurat de få som ved tro er døde med Kristus. Men de kan, og de kan overhodet ikke noe annet, nettopp fordi det er blitt til virkelighet. Det som ellers skulle bråke og bære seg er dødt.

«Stille alt kjød!» heter det fra gammel tid. Men hvem kunne vel makte det, om man enn mente det aldri så oppriktig. Men nu, når verket er fullbrakt, står veien dertil åpen. Halleluja.

Må det i manges liv bli en slik dødens stillhet i de kommende dager! Helt tyst! Da blir det i sannhet godt og velsignet nytt år. — — —

Kvinnene skal la seg lære av mennene, i stillhet, med all lydighet, sier den såre store apostel. Hun skal være i stillhet. Hvorledes er det gått med det? 1. Tim. 2, 11 og 12. Og hennes pryd skal ikke være den utvortes. Hvorledes er det med det? Hennes pryd (hun skal pryde seg, nemlig) skal være en stille og saktmodig ånd. 1. Pet. 3, 3 og 4.

Hva kan vel få en kvinne til å være stille? Intet under solen, uten døden. Men den kan til og med bringe en kvinne levende til taushet! Ellers var den store apostels formaning i 1. Pet. 3, 1 nytteløs. Men — tenk — han formaner virkelig hustruer, som har vantro menn, til å vinne dem uten ord!!!

Ja, hvem skulle vel ikke av hjertet prise denne Kristi død — vår død med ham — som i den grad formår å utrette det ellers så utenkelige! — — —

Det er livet om å gjøre å se og forstå det rett.

Denne død er ingen skrekk og redsel, intet skremmebillede, men en fullkommen forløsning fra alle unødige plager og sorger og byrder, en herligere befrielse enn noen kan tenke seg til.

Den gir oss allerede her en evigvarende sabbatshvile i vårt indre.

Det lønner seg usigelig godt å ofre alt for snarest mulig å kunne gå inn til denne hvile. — — —

Da har man overlatt alt i Guds hender. Han greier det — tross alt — best! Da hviler man søtt og fredfullt fra sine egne gjerninger, de som man har plaget både seg selv og andre med alle sitt livs dager, ja alle sitt selv-livs dager. —

Fortsettes.