Soloppgang fra det høye

Soloppgang fra det høye.

«Det folk som satt i mørke, har sett et stort lys, og for dem som satt i dødens land og skygge, for dem er et lys opprunnet.» Matt. 4, 16.

«For vår Guds miskunnelige hjertelags skyld, som lot soloppgang fra det høye gjeste oss, for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei.» Luk. 1, 78—79.

Salige er de som i dette tidens mørke får se et stort lys, og får soloppgang fra det høye i sine hjerter, en sol som i all evighet ikke skal utslukkes, men som skal skinne klarere og klarere.

Det er en mengde mennesker som jevnlig går til møter og hører Guds ord, men de har ikke sett et stort lys, og det er ingen soloppgang i deres hjerter. Slik er det også med de fleste som forkynner Guds ord.

En kan høre om rettferdighet og tale om rettferdighet i årevis, men man har aldri sett den overvettes store herlighet ved det å gjøre rettferdighet i smått og stort. En kan høre om kjærlighet og tale om kjærlighet uten noensinne å se den overmåte store herlighet ved å ofre seg for andre. Et eller annet Guds ord kan bli lyst og velsignet for en ved at en Guds mann i sannhet fremholder dets herlighet, men en er ikke i den stilling at Gud selv kan miskunne seg over en med sitt gode hjertelag og tenne dette evige, himmelske lys i ens eget hjerte. Når en kommer uti dagliglivet, så har en så mange planer og interesser, og en er nokså tilfreds med seg selv i sin gudsdyrkelse. Alle ens egne gjerninger, tanker, ord og planer, er ikke blitt mørk natt, slik at en av hele hjertet må ha utfrielse fra seg selv og sine egne saker.

Gud kan bare tenne sitt lys og velsigne etter sine bestemte lover. Han blander ikke sitt lys inn i vårt «lys», men tenner det i vårt mørke.

Guds medarbeidere kan fremholde Guds ord med kraft og i klarhet, men lyset tennes av Gud selv ved den Hellige Ånd i de hjerter som er beredt til å motta det. Noen fryder seg og beholder fryden. Det Guds klare ord de har fått høre, forblir i dem som et herlig lys og en forvandlende kraft. Det kan kanskje gå flere år før en annen som hørte de samme ord, får denne herlighet inn i seg, og de fleste får den aldri inn i seg. Men Gud arbeider ved sin Ånd og ved sine medarbeidere, for å få de enkelte ned i åndens fattigdom, så han selv kan berike dem. Han blander ikke sin rikdom med vår «rikdom».

De fleste vet ikke hva Guds herlighet egentlig er. De ber om nådegaver og ber om å bli velsignet, og mener da å få noe de riktig kan godgjøre seg med i sine følelser. Men den sanne herlighet består i Guds levende ord som blir kjød i oss, slik at alle som er sammen med oss, kan føle og ta på herligheten.

«Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi skuet og våre hender følte på — om livets Ord — og livet ble åpenbaret, og vi har sett det og vidner og forkynner eder livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbaret for oss.» Joh. 1. br. 1, 1—2.

Det samme liv og den samme herlighet som var hos Faderen, ble åpenbart for disiplene ved Jesu liv. Det var dette liv, som var apostlenes forkynnelse. De hadde ikke bare sett denne herlighet i Jesu liv, men de hadde selv fått del i den.

«Det som I også har lært og mottatt og hørt og sett hos meg, gjør det, og fredens Gud skal være med eder.» Fil. 4, 9. Her ser vi det levende budskap Paulus hadde å forkynne ut fra sitt eget liv. Nøyaktig det samme liv, det samme lys og den samme herlighet som var i Faderen og Sønnen, var i rikt mål kommet inn i Paulus. Der var det i sannhet blitt soloppgang, og ved hans tjeneste er det blitt soloppgang i manges hjerter.

Alle vi som har fått livet og lyset i oss, er et kongelig presteskap med hovedoppgave å forkynne hans dyder som kalte oss fra mørke til sitt underfulle lys. 1. Pet. 2, 9.