Den store nattverd

Den store nattverd.

Jesus sa til ham: Det var en mann som gjorde en stor nattverd og innbød mange; og han sendte sin tjener ut ved den tid nattverden skulle holdes, for å si til de innbudne: Kom! for nu er det ferdig. Men de begynte alle som én å unnskylde seg. Luk. 16—20.

Hva Jesus sikter til her, forstår du nok; men forstår du hvorfor de ikke ville komme til den store nattverd, som de var innbudt til? Det samme gjentar seg i dag; man er innbudt til et liv i lykke og glede, et liv i hvile og fred og salighet under Guds velsignelse og godhet. Men — — —, selvfornektelsens vei skremmer dem, de vil selv bestemme sin vei og gjøre sin egen vilje. At det er noe stort og herlig i selvfornektelseslivet, at det skjuler seg en himmelsk skatt bak Kristi lidelser, det ser de ikke og tror ikke. Ellers ville de ha solgt alt eller forlatt alt for å få den store verdi i eie som Herren har tiltenkt dem. Men som hin gang, så også nu, man er blind for Guds rikes verdi, som Jesus selv sa: «Jeg priser deg, Fader, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, og åpenbaret det for umyndige; ja, Fader, fordi således skjedde det som var velbehagelig for deg.» Matt. 11, 25—26.

Det å ha et øre å høre med og et hjerte å tro med, er løsenet her. Menneskelig kløkt og visdom stenger veien, men den fattige i ånden ser og forstår. Ingen dåre seg selv! Om noen iblant eder tykkes seg å være vis i denne verden, han bli en dåre, forat han kan bli vis. 1. Kor. 3, 18.

«For hvem av eder som vil bygge et tårn, setter seg ikke først ned og regner etter hva det vil koste, om han har nok til å fullføre det med, forat ikke, når han har lagt grunnen og ikke er i stand til å fullføre det, alle de som ser det, skal begynne å spotte ham og si: Denne mann begynte å bygge, og var ikke i stand til å fullføre det?» Luk. 14, 28—30.

Den forstandige regner først over om han har noen mulighet for å kunne fullføre det han akter å begynne på. Hva er det for et byggverk han har for seg? Jo, han har f. eks. hørt på et møte om den store nattverd som Herren innbyr til. Det har grepet ham, og nu vil han ha klarhet i hvordan saken står. Å gi seg i kast med noe som er umulig, er jo uforstandig. Da er det bedre å se sannheten i øynene og bli klar over stillingen. — Når han har regnet riktig, kommer han til det resultat at det koster alt, for ingen kan være Jesu disippel uten han oppgir alt det han eier. V. 33.

Så var det neste spørsmål, nemlig om han har nok til å fullføre det med? Det blir egentlig spørsmål her om viljen til å utlevere hva det koster, med andre ord: Overgivelsen til Gud. Her gjør Gud en pakt med mennesket, en pakt med betingelser og løfter. Dersom man går med på å gi alt og bare gjøre Guds vilje, da vil Herren gi sitt alt, og vi forstår at enhver vil bli tilfredsstillet ved det. — Så er den saken klar, og det som nu gjenstår, er å være tro mot pakten.

Når man så ser brødre eller søstre som er utro mot pakten, og som ser ut til ikke å kunne fullføre bygget, så vil de ved tjenesten i menigheten finne hjelp. 1. Kor. 12, 23—25. I 1. Tess. 2, 11—12 står det: Likesom I vet hvorledes vi formante hver og én av eder, som en far sine barn, og la eder på hjertet og bad eder inderlig å vandre verdig for Gud, som har kalt eder til sitt rike og sin herlighet. Se også: Kol. 1, 28—29 og Hebr. 3, 13 og 10, 25.

Herren er ikke sen med løftet, således som noen akter det for senhet, men han har langmodighet med eder, da han ikke vil at noen skal fortapes, men at alle skal komme til omvendelse. Og akt vår Herres langmodighet for frelse. 2. Pet. 3, 9 og 15.