Lunken

Lunken.

«For når disse ting finnes hos eder og får vokse, da viser de at I ikke er uvirksomme eller ufruktbare i kunnskapen om vår Herre Jesus Kristus.» 2. Pet. 1, 8.

«Og får vokse.» Det er altså ikke nok at de finnes. Når det ikke vokser, da er en uvirksom og ufruktbar. Menighetens engel i Laodikea sa at han var rik og hadde overflod og fattes intet. Han måtte jo en gang ha vært ivrig siden han var blitt engel for menigheten. Han hadde vel vært den ivrigste, den som var rikest på Kristi dyder. Men når han da var rikest og var kommet lengst, da mente han seg å ha overflod, og da ble han lunken.

Når en tenker på å være lunken, da er det lett å tenke på dem som ikke er kommet så langt. Lunken står enhver i fare for å bli, hvilket stade en står på i Kristus. «Når disse ting finnes hos eder.» Det er jo i forskjellig grad hos de forskjellige. Jesus sier: «Jeg er veien.» På denne veien — i etterfølgelsen av Jesus — er vi høyst forskjellig kommet, men så står det: «og får vokse.» Felles er det for alle på denne veien: de må løpe. Den som har langt forsprang, kan lett komme i den tilstand som Laodikea-engelen var kommet i. Det hjelper ikke hvor meget en har av dydene, og hvor langt en er kommet på veien, vokser det ikke, løper en ikke, da er en lunken. En er blitt uvirksom og ufruktbar og står i fare for å bli utspydd av Jesu munn.