Han er hodet!

Han er hodet!

«Og han er et billede av Gud den usynlige, den førstefødte fremfor enhver skapning; for i ham er alle ting skapt, de i himlene og de på jorden, de synlige og de usynlige, enten det så er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter, alt er det skapt ved ham og til ham, og han er før alle ting, og alle ting står ved ham.

Og han er hodet for legemet, som er menigheten, han som er opphavet, den førstefødte av de døde, forat han i alle deler skulle være den ypperste.» Kol. 1, 15—18.

Han er hodet for legemet som er menigheten! Tenk å få komme inn under hans ledelse som lem på hans legeme! Dette overgår i herlighet alt hva vi kan fatte og forstå. Her må vi tro, og i tillit til hans utvelgelse får vi bare kaste oss inn under hans ledelse i den dypeste ærefrykt og takknemlighet. Er det noe sted på plass å underordne seg, være ydmyk og saktmodig av hjertet, så er det her. All menneskets ros og ære er fullstendig utelukket i Kristi legeme.

Han tar seg av oss så forkomne og elendige vi er, uten at vi kan tenke en god tanke eller gjøre en god gjerning som behager ham. Han utsletter våre synder, renser våre hjerter og gir oss den Hellige Ånd. Han skaper i oss et helt nytt menneske som fornyes til kunnskap etter sin skapers billede. Kol. 3, 10. Kristus forlanger ikke at vi skal tjene ham etter vårt gamle menneske med vårt gamle hjerte, men det nye han selv skaper i oss, er fullt ut dyktig til å gjøre all Guds vilje etter virkningene fra hodet. Det som er født av Gud, seirer over verden, seirer over synden. 1. Joh. 5, 4 og 18.

Da Jesus var her nede, åpenbarte han Faderen ved sitt liv, og han ble et billede av Gud den usynlige. Nu skal dette billedet frem i hvert eneste lem, så Herrens herlighet kan stråle frem i stadig større grad. 2. Kor. 3, 18 og 4, 6.

Når hvert lem har vokset frem til den herlighet og kraft som han selv har bestemt, så kommer han og henter sitt legeme som er den levende Guds menighet, hjem til seg. Kristus står da som hode for sitt aller største og herligste skaperverk. Alle disse lemmer har vært forhenværende syndere av alle slag, men nu er de en fullkommen enhet med ham selv i liv og forståelse. De er fulldannet ved å utvise troskap i lidelser og trengsler av alle slag, likesom Kristus selv ble fullendt gjennom alt det som møtte ham, da han var her i sine kjøds dager. Hebr. 2, 10—18 og 5, 7—9.

Det er nu likedannelsen med hans Sønns billede foregår, Rom. 8, 29 og 2. Kor. 3, 18, og det er om å gjøre å være seg sin høye utvelgelse bevisst, så en utviser troskap med glede.

Har vi funnet vår plass i Kristi legeme, så vi kjenner glede og hvile ved å utføre hans vilje etter hans virkninger, så er vi på den mest trygge, opphøyede og velsignede plass det går an å komme. Han som er før alle og har skapt alt og alle, er vår leder og beskytter i tid og evighet.

Er vi nu forenet med Kristus ved likheten med hans død, så skal vi også bli det ved likheten med hans oppstandelse. Rom. 6, 5. «Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal og I åpenbares med ham i herlighet.» Kol. 3, 4.

Ja, det blir i sannhet herlighet. Er vi såsant et trofast lem på hans legeme nu under offer, lidelser og vanære, så skal vi også få være med ham i herligheten i alt hva han skal skape og utrette. «For er vi død med ham, skal vi og leve med ham, holder vi ut, skal vi og herske med ham.» 2. Tim. 2, 11—12. Lider vi med ham, så skal vi også herliggjøres med ham. Rom. 8, 17.

Når Jesus nu snart kommer tilbake, så kommer han for å hente sitt legeme som er den levende Guds menighet, hans brud. Og når Jesus kommer ned for å opprette tusenårsriket, så har han sitt legeme med seg, og de skal alltid være med Herren. 1. Tess. 4, 17.

Det mørkner til i verden, og ondskapen og uenigheten blir stadig større, men i Kristi legeme er det motsatt. Der er det lys, liv og kraft, godhet, enhet og trygghet, og alt det gode, rene og sanne er i sterk utvikling og vekst i kjærlighet og visdom.

Når vårt kall og håp er levende, kan vi si som Paulus: «For vår trengsel, som er kortvarig og lett, virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål, såsom vi ikke har det synlige for øye, men det usynlige; for det synlige er timelig, men det usynlige evig.» 2. Kor. 4, 17—18.