Rettferdiggjort fra synden

Rettferdiggjort fra synden.

«For den som er død, er rettferdiggjort fra synden.» Det er en mektig lærdom Paulus gir oss her. Om en forbryter får livsvarig fengsel, så har man krav på ham så lenge han lever, men blir han henrettet, er det ikke mer krav på ham. Da faller sinnene til ro. Han er rettferdiggjort fra synden. Men det var jo ikke frivillig han gikk den veien.

«Men er vi død med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham.»

Andre kan ikke føre oss inn i den døden. Det må skje helt frivillig. Frivillig må jeg komme til lyset og ta dommen over meg, og frivillig må jeg hengis i Kristi død. Det er døden over mitt menneske, forat også Jesu liv skal åpenbares i mitt dødelige kjød. 2. Kor. 4, 10—11.

Kristi død er en hemmelighet som bare blir åpenbart for den som hater sitt eget liv. For den blir det en virkelighet, for andre blir det bare kunnskap og talemåter. Når Kristi dyder blir forkynt, kommer mange i trelldom. De skal forsøke å prestere det livet, og så har de ikke lys over Kristi død. Derfor går mange trett. Men hadde de hatet seg selv, hadde de fått lys, og ved Kristi død var de da kommet i frihet og blitt lykkelige. Isteden, så føler de seg som martyrer når de blir utsatt for trengsler og onde mennesker. De syns de blir urettferdig behandlet. Gjengjeld ondt med godt, takk for alle ting. — De finner intet hos seg selv å dømme og hate, men ser meget hos andre. Jo mere de lider, jo større helgener blir de i egne øyne, og de har lange lidelseshistorier å berette.

Det liv de lever er ikke et oppstandelsesliv. Da må det jo først ha foregått en død. Får jeg se meg selv, min egen synd, da kjenner jeg meg ikke urettferdig behandlet, da føler jeg meg ikke som martyr, men hater meg selv. Da kan Kristi død bli virksom.

«For sin død, den døde han én gang for synden, men sitt liv det lever han for Gud. Således skal også I akte eder som døde for synden, men levende for Gud.»

Altså, således som Jesus, så og vi, sier apostelen. Menneskene elsker seg selv, forsvarer seg og rettferdiggjør seg, men når sykdom bryter legemet ned, så må de dø. Den død er ikke en frukt av selverkjennelse, og ved den død blir de ikke rettferdiggjort fra synden, og de kommer ikke til noe oppstandelsesliv. Kristi død er en frukt av Kristi kors, som vi hver dag skulle ta opp og følge Jesus. Vi dør ikke som martyrer der. Nei, sin død den døde han for synden, men sitt liv det lever han for Gud. Vi har ikke noe bruk for Kristi kors om vi ikke har selverkjennelse. For det var vårt gamle menneske som ble korsfestet med ham.

Ved å elske sannheten kommer vi til selverkjennelse og til Kristi død. Vår død den dør vi for synden, og da kommer også Jesu liv frem. Det blir et oppstandelsesliv.

«Fordi vi vet at efterat Kristus er oppstanden fra de døde, dør han ikke mere, døden har ikke mere noen makt over ham.»

Er vi død, er vi rettferdiggjort fra synden. Vi skal ikke dø en gang til. Døden gjør sitt bytte uvirksomt. Kristi død gjør synden i kjødet uvirksom. Er det sant i meg, så skal jeg ikke dø en gang til. Jeg er da rettferdiggjort fra synden.

«Sannelig, sannelig sier jeg eder: Om noen holder mitt ord, skal han aldri i evighet se døden.» Joh. 8, 51.

Om den dagen kommer at vi må gå ut av legemet, så dør vi ikke. Vi blir ikke da uvirksomme. Nei, kunne vi leve vårt liv for Gud mens vi var i legemet, hvor meget mere da når vi går ut av legemet. Da er vi med Herren, sier Paulus. Fil. 1, 23. Vi dør vel ikke da, når vi er med ham? Nei, vi skal være med ham i alt det han foretar seg. Og når tiden kommer, skal vi få herlighetslegemer som Jesus, og åpenbares med ham. Fil. 3, 21, Kol. 3, 4. Da skal hvert øye se Jesus, men også oss. Åp. 1, 7. Vi kommer da tilsyne for å ta den falske profet og dyret og kaste i ildsjøen. Åp. 17, 14 og 19, 20—21.

Så skal Satan bindes. Da kommer den første oppstandelse. Åp. 20. De som da står opp, har vært uvirksomme i alt det som bruden har fått være med på. Men de får være med i tusenårsriket og i det som videre skal skje. De andre døde blir fortsatt uvirksomme helt til den endelige oppstandelse, for da å stå opp enten til å kastes i den annen død — ildsjøen, eller få være med på den nye jord.

Alle vil til himmelen når de skal gå ut av legemet, men få elsker sannheten så de ved selverkjennelse blir lik Jesus i hans død, Fil. 3, 10, og blir rettferdiggjort fra synden. Men det er også rettferdig at disse få får leve med Jesus, at de får dele hans herlighet og være med ham i alt det han foretar seg.