Stevnereferat: Høst 1956 - Oslo og Stav.

Våre høststevner

i Oslo og Stavanger var velsignede sammenkomster preget av tidens alvor. Ja, det er få som forstår situasjonen så alvorlig som den er og lever sitt liv der etter.

Det ble talt i Oslo om den fulle forvandling. Viser det seg i all vår livsferd i smått og stort at vi er omskapt og forvandlet? Hvordan er det med tungen? Brukes den bare i det godes tjeneste, renset fra alt tomt og unyttig? Hvordan er det med tålmodigheten? Rekker den til fullt ut i alle forhold?

Det er alminnelig å be om litt mere tålmodighet, litt mere kjærlighet osv. Om en ikke bruker ordet «litt», så er meningen den. Men i Skriften står det ikke om litt mere, men om en himmelsk fylde som skal gjennomtrenge alt vårt vesen. «Så I styrkes med all styrke etter hans herlighets kraft til all tålmodighet og langmodighet.» Kol. 1, 11. «Og hvor overvettes stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft.» Ef. 1, 19. «Og min Gud skal etter sin rikdom, fylle all eders trang i herlighet i Kristus Jesus.» Fil. 4, 19.

«Overvettes glede» — «overstrømmende fylde» — «rikdom på oppriktig kjærlighet.» 2. Kor. 8, 2. Har vi fått en overstrømmende fylde av Kristi kjærlighet i løpet av de år vi har vært omvendt og gått på møter? Kjærligheten utholder alt, tåler alt og gjemmer ikke på det onde. Den har intet lager. Den ramser ikke opp de forskjelligste ting som brødre og søstre har sagt og gjort i årrekker tilbake.

Det ble også talt om Kristi herlighet som skal stråle frem fra oss. Mange unnskylder sin utidighet og synd med at de har dårlige nerver, vondt i hodet osv. Vi har denne rike skatt i lerkar, står det, og det er det samme hvor svakt dette lerkar er, så vil herligheten stråle frem, såsant den finnes der. Paulus skriver at vi skal glede oss i Herren alltid, og han var vel prøvd i alle slags trengsler. Vårt legeme er forkrenkelig og går tilgrunne, men det er i dette forkrenkelige legeme Kristi herlighet bor og skal stråle frem. Alle unnskyldninger må renses vekk fra våre liv. Når mennesket er i full vigør til sjel og kropp, så har det til en viss grad krefter til å holde synden nede, men når det ved hodepine eller annen sykdom blir svekket, makter det ikke å holde det onde tilbake. Synden kommer ikke av sykdommen, men den synd som er der, kommer frem ved sykdommen.

Br. S. Bratlie holdt en alvorlig og vekkende tale om verdensbegivenhetene ut fra følgende skriftsteder: Es. 51, 15 og 21—23. Es. 41, 10—12. Sak. 2, 16—17. Mika 7, 8—9 og 15—17. Jer. 50, 33—34. Es. 66, 8—11. Les også Es. 19, Esek. 29, Sal. 75 og 83, 1—6.

Betegnende er det som står i Es. 51, 22—23. «Så sier Herren, din Gud, som fører sitt folks sak; Se, jeg har tatt tumlebegeret ut av din hånd, mitt store vredesbeger skal du ikke mere drikke av. Og jeg gir det i dine undertrykkeres hånd.»

Jødene har i sannhet fått drikke av dette tumlebeger og har vært tumlet om blant folkene. Men nu er det de andres tur til å drikke av dette vredens tumlebeger, og det blir mere og mere synlig.

Uken etter Oslo-stevnet var vi samlet til stevne i Stavanger hvor vi også ble mektig oppbygget og styrket. — Her kom det bl. a. frem om menneskets vilje som er dets liv. Betegnende er det gammeldagse uttrykk for et testamente at det er avdødes siste vilje. Det er jo da det samme som dets siste livsytring. Overmåte stort er det når man allerede i sin tidlige ungdom er kommet til sin siste vilje og kan synge av hele sitt hjerte som det står i sangen: «Jeg vil ei mer, mitt liv er skjult. Ei mere meg, men deg, o Gud.»

En ung bror siterte hva hans far hadde sagt ved en anledning at man kan faste og be til man blir så tynn som en strek, og i den streken kan det sitte en sterk egenvilje.

For det første må en på ramme alvor ville dø med Kristus, og for det annet må det virkeliggjøres ved en levende tro på delaktighet i hans død.

All spetakkel og synd i det hele tatt kommer jo av alle disse menneskeviljene som ikke stemmer overens. Den eneste utvei er å hengi seg i Kristi død. Da blir det herlige og velsignede livsytringer fra det nye menneske i full fred og hvile. Det ble nevnt at når f. eks. en mann gjør sin kones vilje, så er det egentlig ikke mannen som lever, men kona som lever i mannen. Når vi utfører Kristi vilje, så lever ikke vi, men Kristus lever i oss. Gal. 2, 20.

De fleste søker Kristus for å motta syndenes forlatelse, hjelp i nød og sykdom osv., men få fremstiller seg for å gjøre hans vilje.

Det ble også nevnt i forbindelse med Kristi død at vi må ha det alvorlig og klart for oss at vi snart skal fare herfra. Dette vil da ha sin kraftige innvirkning på hele vårt liv. Vi vil da f. eks. minke på kjøp til oss selv og øke det vi gir bort.

Ja, må Gud vekke oss alle opp til det rette alvor og ansvar. Nådetiden vi har igjen nu, er kort og kostbar og må ikke kastes bort til noe tomt og unyttig. Nu må vi rette oss opp, løfte våre hoder og vente på Kristus. — Gud har gjort store ting iblant oss, og det er velsignet og godt rundt om i menighetene. De unge og barna trives sammen med de eldre og vokser sin vekst i Kristus. Vi kan si som Paulus skriver til tessalonikerne i 2. brev og v. 3: «Vi er skyldige til å takke Gud alltid for eder, brødre, som tilbørlig er, fordi eders tro vokser rikelig, og kjærligheten til hverandre tar til hos hver og en iblant eder alle.» Ja, enheten og kjærligheten iblant oss er et stort og synlig Guds verk, og må alle Kristi dyder tilta og vokse kraftig i vår midte nu i disse siste dager. Må det også i disse dager bli en innhøstning av vennenes ufrelste barn. La oss alle be og arbeide kraftig for det. Det blir også snart en kraftig oppvåkning både av de kloke og dårlige jomfruer, men da er det for sent å våkne opp for de som ikke allerede er blitt gjort ferdige til å møte brudgommen. Nu må vi våkne opp til et sant og helhjertet liv i Gud og bli ikledt det rene og fine liv som er de helliges rettferdige gjerninger.

Den velsignede helliggjørelsesvekkelse som har vært iblant oss i mange år, begynner nu å utbrede seg også til andre land i Europa. Flere og flere griper troen på full seier over all bevisst synd, og vi forenes i inderlig broderkjærlighet i en og samme familie, hvor vi har samfunn med Faderen og Sønnen og med hverandre i lyset og livet.

Ja, hvor velsignet og godt vi har det både i våre hjem og i menigheten, når vår vilje dør og Jesu vilje kommer frem. Vi går da en lys fremtid imøte midt idet at mørke dekker jorden og mulm folkene. Es. 60, 2.

Gud velsigne og styrke oss alle i vår hellige kamp på vei mot målet. Snart er vi fremme! Herlige kall og utvelgelse!