Legemets forløsning

Legemets forløsning.

«Ja, ikke bare det, men også vi som dog har Åndens førstegrøde, også vi sukker med oss selv, idet vi stunder etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning.»

Først når vårt legeme blir forløst fra forkrenkeligheten, kan vi ta vår arv i besittelse. Det blir når Jesus henter bruden. De som er hensovet før, er med Herren på Sion — de fullendte rettferdiges ånder. Hebr. 12, 23. De er uten legemer. Når Jesus kommer, skal de oppstå først, og så skal vi som lever, forvandles, og vi skal sammen møte Jesus i skyen. Det blir tiden da Jesus skal opprette en ny husholdning sammen med oss. Vi får vår arvelodd sammen med ham. Ef. 1, 9—11.

«Men dersom hans Ånd som oppvakte Jesus fra de døde, bor i eder, da skal han som oppvakte Kristus fra de døde, også levendegjøre eders dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i eder.»

Her ser vi at vi har løfte, ikke bare for vår ånd, men også for vårt legeme. Men det er betingelse ved alle løfter. Her er betingelsen at vårt legeme må være den Hellige Ånds tempel. Akkurat som vår ånd forløses fra synden når vi omvender oss og bekjenner våre synder, så må og vårt legeme forløses fra syndens makt. Om vi skal være med Jesus i opprykkelsen og arve sammen med ham, må vi — mens vi lever — komme til forløsning fra syndens makt både for ånd og legeme.

Mange tror på denne forløsning for sin ånd. De har bekjent sine synder og ønsker å leve seirende, men faller og faller og faller igjen. De mener Guds vilje skal gjøres, og vil det også, men gjøre den — få sitt legeme med — der stopper det.

Før fremstilte vi vårt legeme i syndens tjeneste til død, men nu er vi frigjort fra synden også for vårt legeme, så det kan settes inn i rettferdighetens tjeneste. Rom. 6, 19—23. Bare de har barnekår og arver og blir med i opprykkelsen.

Paulus overga en person til Satan til kjødets ødeleggelse, forat hans ånd kunne bli frelst på den Herre Jesu dag. 1. Kor. 5, 5. Slik går det med de fleste. De tjener synden med sitt legeme helt til det er nedbrutt. Legemet slites opp for denne verden i bekymring og forfengelighet. Mange av dem kommer til erkjennelse av synden før de dør, så deres ånd blir frelst, men sin arverett sammen med Jesus har de mistet, han som sa: Et legeme laget du for meg, her er jeg, Gud, for å gjøre din vilje. Hebr. 10, 5—7.

Hans legeme hadde aldri gjort én synd, derfor så det ikke forråtnelse, og han fikk sitt legeme med seg i oppstandelsen med en gang. Derved beviste han at den vei han hadde gått, førte til livet. Han er førstegrøden, og så kommer de opp som hører ham til. Det er de som er lemmer på hans legeme og går den samme vei. 1. Kor. 15, 21—24. De har jo alle syndet, og deres legemer må se forråtnelse, men de har også fremstilt dem i rettferdighetens tjeneste, derfor skal også løftet om legemets forløsning gå i oppfyllelse på dem.

Man kan ikke nyte verden uten legeme. Når legemet blir skrøpelig, hindres en i å nyte verden. Det er ingen herlighet uten legeme. Slik og i det åndelige. Om alle i en familie ønsker å seire over synd, så blir det ingen herlighet over det når de ikke gjør det. Ligger de under for vrede, blir det ingen herlighet, hva de enn ønsker, mener og vil. Men når legemet blir forløst, så det blir seier, da kommer herligheten. Og skal vi herliggjøres med Jesus, må vi også lide med ham, idet vi ved Ånden døder legemets gjerninger og krav, og fremstiller det som et Gud velbehagelig offer.

Denne lidelse ved å fremstille legemet som et offer, er intet å regne mot den herlighet som skal åpenbares på oss, sier Paulus, og så forklarer han hvor store disse mennesker er, hvis legemer er den Hellige Ånds tempel. Han sier at hele skapningen lenges og stunder etter Guds barns åpenbarelse. Hele skapningen er til sammen i smerte. Den ble lagt under forkrenkeligheten ved Adams fall, men den skal forløses ved Guds barns åpenbarelse, når de kommer sammen med Jesus med uforkrenkelige legemer.

Den jordiske herlighet ved Sodoma var så stor at tross Lot led pine i sin rettferdige sjel dag for dag, så valgte han likevel å bo der. På grunn av menneskenes ugudelighet måtte denne herlige, livfulle skapning inn i forkrenkelighetens død, så intet liv har siden kunnet eksistere der. Hadde det bare vært ti rettferdige, så hadde de berget denne natur fra den fryktelige forbannelse. Det er ikke underlig at skapningen venter på Guds barn. Så stor og verdifull er den rettferdige.

Israels synd ødela regntidene og gjorde at landet ble en ørken til denne dag. Jer. 5, 24—25. Esek. 36, 33—36. Vil du gjøre landet ditt noe godt og dermed dine medmennesker, så gjør du ikke det ved å delta i politikken, men ved å leve rettferdig og være drevet av Guds Ånd. Og når Paulus taler om dette, sier han til slutt: «Derfor, mine elskede brødre, vær faste, urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da I vet at eders arbeide ikke er unyttig i Herren!»