Ta seg ut

Ta seg ut.

«For de som er etter kjødet, attrår det som hører kjødet til, men de som er etter Ånden, attrår det som hører Ånden til!» «Og de som er i kjødet, kan ikke tekkes Gud.» Rom. 8, 5 og 8.

Hva som hører kjødet til, kan beskrives på mange måter, men et av de mest betegnende uttrykk for kjødets streben er: Ta seg ut!!

Den som er i kjødet, kan ofre og prestere det utroligste, men under alt og i alt ligger dette: Ta seg ut! Derfor, å være stille og å være skjult er det verste en kan by de som er i kjødet.

Når vi tenker på all den religiøse virksomhet i vår tid, så kan vi legge merke til hvorledes det hele går ut på å ta seg ut. Det er mange bygningsmenn på det religiøse område. De bygger opp store religiøse partier og organiserer dem. Først har de omsorg for at de selv tar seg ut. Er de blitt en størrelse, skal de ha sitt bilde på plakatene om møteannonsene. Skal de skrive et stykke i en kristelig avis, skal deres fotografi følge med. Er det stor sal og mange folk, skal de fotograferes på talerstolen. Hårfrisyren og oppstillingen har meget å si. Så har de omsorg for at partiet skal ta seg ut. Når partiet er blitt stort, og det skal være konferanse av noe slag, så skal de ledende fotograferes, og helst i dagspressen. Lokalet må pyntes. Det har meget å si å få det moderne, flott, og da særlig plattformen og talerstolen. Har den som er i kjødet, utrettet noe, vil han gjerne fotograferes sammen med sitt verk. Det er Sauls og Absaloms sinnelag. 1. Sam. 15, 12. 2. Sam. 18, 18.

Da Paulus skulle sende Timoteus til filippenserne, skrev han: «For jeg har ingen likesinnet, som oppriktig kan ha omsorg for eder; for de søker alle sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til.» Fil. 2, 19—21.

Det er underlig. De var jo med Paulus. Det kostet å være med ham. De måtte ofre. Det var lidelse, savn og forfølgelse; men likevel fikk de et slikt skussmål. Hva var det da i veien med dem? Mon det ikke var det at de ville ta seg ut i alt hva de utrettet? De ville tjene Kristus, men samtidig ha ære hos de andre som også tjente Kristus. Men da tjente de jo ikke Kristus. Da var det seg selv de tjente. «De søker alle sitt eget.»

De som er i kjødet, kan være dyktige på talerstolen, dyktige organisatorer, musikere osv., men alltid skal de ta seg ut. «Kappes om å hedre hverandre.» Rom. 12, 10. Om det er blitt gjort et arbeide, og en blir hedret, så sitter det flere og venter på at også de skal bli nevnt. Og det gjelder å passe på å få nevnt alle disse «dyktige», for tenk om én skulle bli fornærmet og gå. Ja, tenk for et tap for Guds sak om en slik dyktig musiker i kjødet skulle gå, eller en med mange penger som ofrer meget. Nei, står det, den som er i kjødet, kan ikke tekkes Gud. De søker alle sitt eget, ikke det som hører Kristus til.

Da Jesus hadde oppvekket Lasarus, ble det store rykter, og noen grekere ville gjerne se Jesus. Da disiplene sa det til Jesus, svarte han: «Sannelig, sannelig sier jeg eder: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn.» Joh. 12, 20—26. Ja, det var en hel annen vei enn å ta seg ut. Bare på den veien kan vi tjene Kristus. «Om noen er min tjener, han følge meg, og hvor jeg er, der skal også min tjener være; om noen er min tjener, ham skal Faderen ære.»

En kan ikke bygge menigheten med andre enn de som følger Jesus i hvetekorndøden. Menigheten er skjult for kjødelige mennesker, slik som også Kristi herlighet var skjult.

«På den tid tok Jesus til orde og sa: Jeg priser deg, Fader, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, og åpenbaret det for de umyndige; ja, Fader, fordi således skjedde det som var velbehagelig for deg. Alle ting er meg overgitt av min Fader, og ingen kjenner Sønnen, uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen, uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.» Matt. 11, 25—27.

Da Peter forsto hvem Jesus var, sa Jesus: Det har ikke kjød og blod åpenbaret deg, men min himmelske Fader. Skal man finne Kristi herlighet og menighetens herlighet, da må Faderen åpenbare det, og han åpenbarer det for de umyndige. Gud la til menigheten hver dag de som lot seg frelse. Ap. gj. 2, 47.

De som skal bygge menigheten, må tro på Gud. Den som setter sin lit til kjød, er forbannet. Korset og sverdet er for kjødet, og så må vi følge Jesus inn i hvetekorndøden i alt hva vi gjør. Da blir det et verk som står for ilden. Under vanærens dekke er Kristi herlighet, og de som Gud ikke åpenbarer herligheten for, er den heller ikke verd. Ikke skal vi forsøke å få dekket bort, og få det til å syns og ta seg ut for å få folk med. Det er utroskap og bare omsorg for sin egen ære.

Må Gud oppreise mange tro husholdere og arbeidere som kan føre Herrens kriger, så de som er i kjødet, blir holdt på plass, og kan bli frelst om de er sannheten tro. Da skal menigheten trives og vokse i Kristi dyder til Kristi ære.