Vandre i Ånden

«Vandre i Ånden,

så skal I ikke fullbyrde kjødets begjæring.» Gal. 5, 16.

Å fullbyrde kjødets begjæring, det er det samme som å falle i fristelsene, altså å gjøre synd = å synde.

Så sant jeg uavbrutt vandrer i Ånden, blir det altså ikke noe av dette. Ethvert menneske som gjør en eller annen slags synd, er nødvendigvis i kjødet idet han synder.

Dette er jo helt rimelig, for det finnes hverken kraftesløshet, eller svakhet eller noe som helst ondskap eller synd i den Hellige Ånd. Er du i Ånden, da er du både sterk og modig, samt ren og god.

Der er intet mismot, ei heller overmot, eller frykt og bekymring, eller urettferdighet, løgn, ubarmhjertighet, misnøye, havesyke, æresyke, fornærmelse, misunnelse og avind, hykleri, baktalelse osv., osv. i den Hellige Ånd.

Har denne Ånd makten i ditt hjerte, da mister all kjødets begjæring sin makt.

I all alminnelighet verdsettes den Hellige Ånds fylde, samt den stadige vandring i denne Ånd så altfor, altfor lite.

Var man seg dette levende bevisst, da ville man alltid hengi seg til en vandring i denne sterke og gode Ånd, og synd ville så å si ikke kunne øynes eller fornemmes blant de troende. Men det mangler dessverre adskillig på dette.

Den alminnelige måte å dyrke Gud på, er den forstandsmessige og kunnskapsmessige, samt den følelsesmessige. Sammenlignet med en åndsfylt persons stadige vandring i Ånden, er dette alminnelige liv for Gud rene elendigheten og fattigdommen, samtidig med at man ikke engang vet hvorledes det omsider kan gå eller ende.

Våkn derfor opp for dette, før det blir for sent! — — —