«Samuel sa til Saul: Det var meg Herren sendte for å salve deg til konge over hans folk, over Israel; så lyd nu Herrens ord! Så sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg vil hjemsøke Amalek for det han gjorde mot Israel, og at han la seg iveien for ham da han dro opp fra Egypten. Gå nu avsted og slå Amalek, og slå med bann alt hva hans er; spar ham ikke, men drep både mann og kvinne, både barn og diebarn, både okse og får, både kamel og asen.» 1. Sam. 15, 1—3. Det var klar beskjed og ikke til å misforstå, og formaning til lydighet fulgte med, så også det var i skjønn orden. Saul gikk i striden og Gud gav ham seier, men han fulgte ikke Herrens befaling. Da han så kom tilbake, gikk han Samuel imøte og sa: Velsignet være du av Herren. Jeg har holdt meg etter Herrens ord. Men Samuel sa: Hva er da dette for en bræken av småfe som lyder for mine ører, og hva er det for brøl av storfe jeg hører? V. 7, 9, 13, 14. At Saul hadde hørt hva Gud befalte, er det ingen tvil om. Men hvordan kunne han da handle slik? Og hvordan kunne han si til Samuel: Jeg har holdt meg etter Herrens ord? Det var jo nettopp hva han ikke hadde gjort. Da Saul ble tiltalt av Samuel, unnskylte han seg på den mest utsøkte måte. Folket hadde gjort det, og meningen var å ofre det til Herren; samtidig som han holdt fast på at han hadde lydt Herrens ord og gått den vei Herren sendte ham. Men Gud angret at han hadde gjort Saul til konge; fordi han vendte seg bort fra Gud, og ikke holdt seg etter hans ord. V. 11, 15 og 20. Hva kan dette lære oss? At unnskyldninger og forklaringer ikke har noen betydning overfor Gud når en ikke har fulgt Guds ord nøye. Han kjenner alle og følger med hva som foregår innerst i hjertet. Det er bare i fullkommen lydighet Gud kan frelse mennesket, og den som ikke vil underlegge seg Guds befaling og være lydig mot den, har del i «den annen død». Åp. 20, 6. «Da du var ringe i dine egne øyne, ble du hode for Israels stammer, og Herren salvet deg til konge over Israel. Hvorfor lød du da ikke Herrens ord, men kastet deg over hærfanget og gjorde hva ondt var i Herrens øyne?» V. 17 og 19. Ja, hvorfor gjorde han det? Han var blitt stor i egne øyne, brukte sin fornuft, og tross Herrens klare befaling gjorde han som han selv så det. Man kan dele alle gudsdyrkere i to avdelinger; de som er ringe i egne øyne, og de som er store i egne øyne; eller sagt på en annen måte: de ydmyke og de stolte. Gud er en motstander av de stolte, det ser vi på Saul. Men han hjelper de ydmyke, det ser vi på David. 2. Sam. 6, 22. Sålenge man er ringe i egne øyne, har man alle muligheter hos Gud, men de som er store i egne øyne, har ingen muligheter hos Gud, uten at de blir sønderknust og omvender seg. De som er store i egne øyne er også upålitelige i det jordiske, og kan vanskelig utføre en beskjed riktig, fordi de blander inn sitt eget syn på saken, istedenfor å holde seg til den beskjed som de har fått. Herren har gitt sine befalinger forat en skal holde dem nøye. Salm. 119, 4. Den ydmyke kan bøye seg helt for Gud, og med glede gjøre det han befaler. Den stolte kan bare bøye seg halvt, og søker med sitt kloke hode å finne ut noe bedre enn slik som befalingen er. Dette er jo alvorlig og bør vekke en til gudsfrykt, for som livet er, så blir jo lønnen, det ser vi hos Saul. Og dommen over Saul «lever» også i dag for alle som tar det på Sauls vis. Når man har for seg Ordet, så skal man ikke spørre eller lite på sin forstand, men nøye utføre befalingen slik som den lyder. Man må ikke spørre sin fornuft om budet er riktig. Budet har en gjerning å gjøre, idet det skal bryte mennesket ned og bringe det inn i Kristi død. Og kommer fornuften til der, så blir det hverken nedbrytelse eller død, men bare en innbilt bevissthet om at man har holdt Herrens ord. Fornuften vil berge livet, men den som berger sitt liv, skal miste det. Man går da glipp av det som Herren har lovt. Vi lever i nådens tid, og det er nu tid til å rette på alt galt, ved Guds og vår Herre Jesu Kristi nåde. La oss da bruke denne siste tid, så Gud kan få sin vei med så mange som mulig.Andreas Nilsen.