Kløver sjel og ånd

Kløver sjel og ånd.

«For Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd og trenger igjennom, inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.» Hebr. 4, 12.

«Det første menneske, Adam, ble til en levende sjel» og «var av jorden, jordisk.» 1. Kor. 15, 45. 47.

I sjelen er våre sanser, og de forstår seg på det jordiske og utvikles i det jordiske. Alt det jordiske rystes og omskiftes. Derfor har sjeliske — naturlige — mennesker aldri hvile. Ved sjelen står jeg i forbindelse med mine medmennesker og vandrer for deres åsyn. Et sjelisk menneske er alltid i uro for hva andre tenker og sier om det.

Ved min ånd står jeg i forbindelse med Gud. Men når jeg er sjelisk, lever jeg etter min forstand — mine sanser — som er jordiske, og mitt legeme brukes til å tjene denne verden. Da fylles også min ånd med det verdslige, og det blir liten eller ingen forbindelse med Gud. Frelsen i Kristus skal forvandle dette forhold så jeg blir åndelig og himmelsk istedenfor sjelisk og jordisk. Det blir et trosliv istedenfor et forstandsliv.

«Den siste Adam er blitt til en levendegjørende ånd.» «Det annet menneske er av himmelen.»

Det er meningen at vår ånd skal levendegjøres, så Gud kan tale til oss, og vi skal leve for ham og det himmelske. Da kommer vi til hvile. Det himmelske er evig og uomskiftelig. Når vi lever for Guds åsyn, da er vi løst fra mennesker og uroen ved å vandre for deres åsyn.

Her er det Guds ord skal gjøre sitt verk i oss. Det er skarpere enn noe tveegget sverd. Det kløver mellom sjel og ånd, og dømmer hjertets tanker og råd. Dette står i forbindelse med å komme inn til hvilen.

I hjertet legges råd opp etter våre følelser og vår forstand; men har jeg begynt å søke Gud, så åpner jeg meg for Guds ord. Det dømmer hjertets tanker og kløver mellom sjel og ånd, mellom det jordiske — menneskelige — som jeg opptar i min sjel og det åndelige og himmelske som jeg mottar i min ånd. Her må jeg tro, da uttømmes sjelen. Es. 53, 12.

Det ordet: Overvinn det onde med det gode, går rett imot våre menneskelige følelser og vår forstand, men tror vi, kommer vi til hvile. Vi skal erfare at Guds visdom er større enn våre sanser. Likeså det ord: «Tilgi 7 ganger 70 om dagen den som synder imot deg.» Er en da sjelisk, tar en vare på det jordiske og sin ære, og det legges råd opp i hjertet hva en skal gjøre med en slik en, og en får hjelp fra slekt og venner. Men la Guds ord få komme til og kløve mellom det du opptar gjennom dine sanser, og da særlig følelsene, og den visdom som er ovenfra, som du mottar gjennom din ånd. Lev i tro og ikke etter din forstand, da skal du komme til hvile.

Peter hadde omsorg for Jesus, men han hadde bare sans for det som hørte mennesket til. Det var å spare seg og sitt. I den retning har mennesket oppøvd sine sanser og fått forstand. I den jordiske sjelen kan Satan komme til, og det blir en forferdelig uro. Jesus sa: Vik bak meg Satan! Jesus hadde sans for det som hørte Gud til. Det var å sette livet til. Nu vil han også levendegjøre vår ånd, så vi kan motta visdom der ovenfra, som først og fremst er ren osv. Jak. 3, 17—18. Det blir et trosliv, idet vi må holde fast ved Ordet, mot vår egen forstand, og sette legemet inn i Guds tjeneste. Da uttømmes vår sjel som er jordisk og hvileløs, og vi får åndelig sans og kommer til hvile i Gud.

Se derfor til at du ikke avviser ham som taler fra himmelen. «Derfor, da vi får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt!» Hebr. 12, 25—29.

All uro, klage, sukk og bekymring kommer fra det sjeliske mennesket som kjemper for livet. Det åndelige mennesket lever i tro på Guds ord. Alle ting tjener ham til det gode. Han har sans for å sette livet til og hviler i Gud. Herlige liv og fred — et rike som ikke rystes.