Måten å ta det på

Måten å ta det på.

Å søke ære av mennesker, å motta sådan ære, eller endog å være aldri så lite interessert i hva andre sier om deg og mener om deg, det er synd som gjør at du er helt og holdent avskåret fra å ta det på beste måte, ja fra i det hele tatt å ta det på en Gud velbehagelig måte.

Å søke grundig frelse fra denne så alminnelige og hårdnakkede synd, er nok noe av det klokeste et menneske kan gjøre. Det er i høyeste grad aktuelt, da man jo vanligvis har med andre mennesker å gjøre, og således stadig er utsatt for deres uttalelser, samt fristes til å tenke på hva de synes om en.

Når man så har opplevet slik frelse, at man helt igjennom er uinteressert i menneskers dom og kritikk, bortsett fra det utbytte man kan få av det til fortsatt frelse, ja, da er denne frelse et kolossalt pluss til alltid å kunne ta alt på en gudelig måte, slik at ens fred og glede og lykke bevares uforstyrret, Gud til ære og pris. —

At denne eller hin synes at jeg er både slik og slik, si meg, du min levende interesserte venn, legger dette noe til eller trekker det i minste måte noe som helst ifra det skussmål som jeg har hos Gud?? Mon hans syn på meg og mitt liv blir noe som helst påvirket av deres meninger og uttalelser? Dertil nødes man selvfølgelig til å svare nei. Det er jo Han alene som skal dømme oss og lønne oss, og plasere oss i evigheten!

Altså betyr menneskenes meninger intet som helst.

La dem så si og mene hva de vil. —

Det blir nærmest å betrakte som tomt snakk. —

Følgelig tar vi det, min venn, på denne gode og praktiske måte: Han eller hun har sagt dette eller hint om meg. Ja vel, det er jo vedkommendes sak, som ikke jeg vil blande meg i. Og det forandrer helt sikkert ikke noe hverken på Guds syn på saken eller noe annet. Jeg er jo den jeg er, hva enn andre sier om meg. Gud tar nok ikke feil, hverken i sitt syn eller i sin handling.

Eller jeg fristes til å tenke: «Nu tror de kanskje at jeg herved søker mitt eget.» Når jeg da er frelst ifra æresyken, faller det ikke så vanskelig å stå denne fristelse imot pr. omgående med f. eks.: «Når jeg bare ikke gjør det, er alt i orden fra min side. Så får de tenke hva de vil.»

Min glede er dobbelt. For det første gleder jeg meg over ikke å søke mitt eget. For det andre er det en fryd å være forvisset om at menneskenes mangehånde tanker ikke endrer Guds syn på saken. —

«De tror visst at du har store tanker om deg selv.» «Ja så, gjør de det. Det må være leit for dem. For meg er det trivelig å vite ganske bestemt at de er svært små.»

Og hvorledes er beste måte å ta ulykker og dødsfall på? Det blir med dette som med alt det andre. For å kunne ta det på en gudelig måte, må man selvsagt ved Guds frelse være blitt gudelig. En ugudelig person tar det på ugudelig vis, mens den gudelige tar det på gudelig vis. Det må m.a.o. en grundig frelse til for i det hele tatt å kunne ta det som man bør ta det.

Ordet sier: «Eller skjer det vel en ulykke i en by uten at Herren har gjort det?» Amos. 3, 6. «Selges ikke to spurver for en øre? Og ikke én av dem faller til jorden uten at eders Fader vil. Men endog hårene på eders hode er tellet alle sammen.» Matt. 10, 29 og 30. Når dette settes i forbindelse med at Gud vet hva som tjener oss best, og gjør det også, da får vi nødvendigvis dette ut av det, at hvor sørgelig og uønsket enn ulykken var, så var det dog best det gikk som det gikk. Og hvem skulle kunne ha noe imot det som den allgode og allvise Gud finner å være best?

Men for å kunne ta det slik, må man jo absolutt av hjertet for bestandig ha sluttet med å stole på egen fornuft, samt blitt således dannet av Gud at ens sinn er blitt bøyelig, ydmykt og saktmodig. Da bevarer man den indre dype fred og hvile under alt, hvor pinlig enn situasjonen måtte være. — — —

Og — når noen av dem som er oss kjære kommer riktig galt avsted, eller faller ifra Gud, er det ganske naturlig å tenke: «at jeg dog ikke kunne få forhindret dette!» Men ved tanken på at Gud selv, han som er fullkommen i kjærlighet, ikke har forhindret det, bevares også under slike ytterst pinlige forhold freden og hvilen i Gud, selv om sorgen er usigelig stor. For vi kan ved all vår bekymring ikke gjøre et hår sort eller hvitt. —

Må denne altomfattende, ubeskrivelig virkningsfulle, uimotsigelige sannhet alltid stå lys, levende for oss:

Kun den måten jeg selv tar alt og alle på, har avgjørende betydning for min lykke. — — —