Guds underfulle verk

Guds underfulle verk.

Det underfulleste av alt, er Kristus og menigheten, især sammenhengen og samvirksomheten, livslovene og veksten i Kristi kropp som er menigheten. — —

Underbar er forbindelsen mellom hodet og lemmene og mellom lemmene innbyrdes.

De mange lemmer har samme ånd og sinn, liv og vesen, men ulike nådegaver og tjenester. Ved hver enkelt er det noe originalt, og dog følger de alle de selvsamme livets Ånds lover. For et under!

Så dyrebart at Gud av så mange vidt forskjellige, forhenværende syndere midt i denne onde, splittede verden kan få satt oss sammen som lemmer på Kristi kropp til et harmonisk hele, stikk imot det man vanligvis ser og hører alle vegne, ja som en skrikende motsetning til dette!!! — —

Stevnene er i så måte til stadighet et kolossalt vitnesbyrd om hvor store ting det allerede er utrettet iblant oss, samt et mangfoldig og innholdsrikt arbeide til videre fremme av det samme herlige verk.

D.v.s. at det kan lettelig sees og høres av enhver som har sans for det som er av Gud. Kan man ikke merke det underfulle ved dette, ja da er man langt borte, eller helt utenfor. —

Det er to ting som kan synes å motsi denne urokkelige sannhet:

1) At virkelige lemmer på legemet sier og gjør forkastelige ting. Da ser du bare levninger av det som holder på å forsvinne. Verket tar tid, og vi fullkommengjøres og fullendes én for én, ikke i flokk og følge.

2) At det omsider kan gå galt med enkelte, at det viser seg at disse tross alt som tydet på at de var med i denne ene kropp, dog ikke var det allikevel. De har hatt sine anledninger, men har benyttet dem dårlig. Den usedvanlig store nåde mot dem har i så tilfelle vært forgjeves. Hadde de vært av oss, var de blitt hos oss.

Og om de tross alt er av oss, da kommer de igjen, og det med utbytte. Da må vi tro at de hadde behov for en slik ydmykelse for å kunne bli fulldannet. —

Det får ikke hjelpe om det ikke alltid synes å stemme. Hovedsaken er at det stemmer. —

Og at det virkelig stemmer — at dette vidunderlige verket er under arbeide og vil bli fulldannet, under vanærens dekke — det vil man jo få se den dagen den store avdukingen kommer til å finne sted! Men se da er det jo for sent for flere å få del i det. — Det er om å gjøre å se det nu!

Velsignet er, og velsignet være, hver den som ser dette nu! Hver den som tror det, elsker det, og derfor hengir seg til det!

Hvor mitt hjerte banker for alle mine edle medarbeidere på dette guddommelige verk! Og det banker for alle dem hvis edle sinn gjør at de med glede og takknemlighet lar seg bearbeide av Gud og hans medarbeidere istedenfor i stolthet og dumhet å reise seg imot. — — —

Intet under at man, når man har det slik, reiser fra alle landets kanter, og fra utlandet, til samfunnet og til oppbyggelsen og bearbeidelsen på stevnene!

Men at man i det hele tatt har det slik, det er et under virket av Gud. —

Gud styrer alt etter sine fullkomne lover, ut fra sin guddommelige natur. Han behandler oss ut fra disse livets Ånds lover.

Vi fra vår side, har bare to ting å velge mellom: lovlydighet eller lovbrudd.

Kjærligheten til Gud gjør at vi holder de lover vi kjenner, samt hiker etter kjennskap til flere forat vi også kan holde dem.

Å bryte de lover vi kjenner er ugudelighet. Ikke å søke kjennskap til flere lover, er likegyldighet som også hører med til det syndige vesen.

At vi tross et lovlydig hjerte og liv overtreder lover vi ikke kjenner, er uunngåelig. Dette tilregnes oss ikke. I så måte er vi uskyldige.

Veksten består ganske enkelt i at vi får kjennskap til flere livslover og holder dem. Eksemplene på dette er utallige.

Om mange kan det dessverre med rette sies at de etter tiden burde være nådd adskillig lenger. En åndelig person er en som stort sett har kjennskap til livets Ånds lover på alle områder, og som lever etter dem.

Det viser seg at Guds rikes innhold er så mangeartet og dypt at ikke to stevner er like. Hvert stevne er særpreget. Påskestevnet var ingen unntagelse fra dette.

Ære være Gud! for alt!