Sang - seiersrop - gråt

Sang - Seiersrop - Gråt.

«Da Josva hørte hvorledes folket støyet og skrek, sa han til Moses: Det lyder krigsrop i leiren. Men han svarte: Det lyder ikke som seiersrop og ikke som skrik over mannefall, det er lyd av sang jeg hører.» 2. Mos. 32, 17—18.

Da Moses og Josva gikk ned fra fjellet, hørte de noe uvant. Josva hadde ikke øre til å høre det med. Han trodde det var krigsrop, men Moses hørte det. Han sa det var lyd av sang. Det skulle en tro var et godt varsel. En skulle tro det sto bra til når de sang; men Moses ante at det lå avgudsdyrkelse bak den sangen.

Moses sa: «Det lyder ikke som seiersrop og ikke som skrik over mannefall!» En av de to delene skal det lyde i menigheten. Å være Jesu tjener er å være stridsmann. 2. Tim. 2, 3. Vi er i kamp mot ondskapens åndehær. Ef. 6, 12. Menigheten er i krig. Der skal det høres seiersrop eller gråt over mannefall. Sang og dans er en vederstyggelighet, slik som skrevet står: «Og folket satte seg ned for å ete og drikke og sto opp for å leke.» 2. Mos. 32, 6.

Der ble det åpenbart hva som egentlig bodde i deres hjerter. Nu var de kvitt Moses, han som hadde et mål med dem, han som skulle oppdra dem og gjøre dem skikket til å innta og bo i det utvalgte land. Aron hadde sluppet dem løs. Nu var de kommet ut av trelldommen og blitt frie, nu jublet de. Men hva mål var det med deres sang og dans? Jo, de ville være glade.

Annet mål har ikke menneskene stort sett. De som lever i verden og synden, strever for å bli glade. Derfor fester de og synger. Men gleden varer bare kvelden arrangementet står på og knapt nok det. — Så kommer de på kristelige møter. Der ser menneskene glade ut. De spiller og synger og jubler. De taler om Jesus som er død for våre synder og kan tilgi og frelse fra fortapelsen. Han har gjort alt, og vi skal ingen ting gjøre. De blir grepet av denne stemning og gir seg med. Nu blir det herlige følelser og glade dager. Men det varer ikke lenge. Da de ikke blir opplært i troens strid, så tar lystene i kjødet overhånd. I det daglige liv blir det ingen gode følelser, synden hersker. Da gjelder det å komme på møter så en kan få synge og juble og føle seg hensatt i himmelen. Her er den ene predikant bedre enn den andre til å føre an i leken. Det må ikke smake av bud eller av at vi skal gjøre noe eller av tukt. Nei, det må være sang og dans så alle må få inntrykk av at her er det frihet og himmel.

Hva er målet? Jo, det er å være lykkelig akkurat som i verden, og så å komme til himmelen når en dør. Den slags sto ikke høyt i Mose øyne og heller ikke i Paulus’ øyne. 1. Kor. 10, 7. Det ble slutt på friheten og dansen da Moses kom. Han grep til sverdet, og de helhjertede samlet seg om ham. Nu ble det krig.

Krig skal det være så lenge vi er her tilhuse. I menigheten skal det være seiersrop. Der skal det høres lovsang til Gud som har gitt seier, seier over synden i det daglige liv eller gråt over mannefall, over nederlag, slik som Jakob skriver: «Tvett hendene, I syndere, og rens hjertene, I tvesinnede! Kjenn eders nød og sørg og gråt! Eders latter vende seg til sorg og gleden til bedrøvelse!» Kap. 4, 8—9.

Slik kan vi lese hvorledes Herrens tjenere har et mål med dem som de arbeider med, idet de formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom for å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus. Kol. 1, 28—29.

Målet er ikke å gjøre dem glade, men fullkomne, og da først blir det virkelig glede. Da blir det seiersrop. Å leve for å gjøre seg gode dager og for å være glad er avgudsdyrkelse. Slik holder skjøgen på både i det naturlige og åndelige. Det er en vederstyggelighet for Herren. Alle slike avgudsdyrkere kjenner seg frie og lykkelige når de kommer fri av den sunde lære som hører til gudsfrykt.

Ingen glede er så stor som seiersgleden, og alle som søker Gud i sannhet og gråter over synden, får del i dette seiersrop. De blir virkelig lykkelige i tid og evighet. De blir gjort skikket til å få del i de helliges arvelodd i lyset. Kol. 1, 12.