Å være fredsommelig

I. Å være fredsommelig

«Salige er de fredsommelige.» Matt. 5, 9. Å være fredsommelig når alle andre er det, når alle er rettferdige, rimelige og tekkelige, det gir nok ikke noen særlig grunn til å prise og berømme en sådan.

Men alltid å være fredsommelig, alltid å holde fred midt i en ond verden hvor man jevnlig møter urettferdighet, urimelighet, utekkelighet, ærekrenkelse og alt som ondt er, det er i høy grad priselig.

Det kan bare den være som elsker Gud, og som elsker fred, så høyt at han jevnlig er villig til å lide hva som helst når han bare kan holde fred.

Slike personer er dessverre meget sjeldne. I de fleste tilfeller blir det endog strid og ufred bare for en bagatells skyld. Man tilhører vanligvis ufredsætten. —

II. Å stifte fred.

Jesus kalles i Esaias 9, 6 for Fredsfyrste eller Fredsstifter. Og vårt kall er ikke noe mindre enn sammen med ham å regjere som fredsfyrster og fredsstiftere. Vi dannes og utdannes av ham til dette mens vi nu er i denne verden blant ufredsætten.

Er det vanskelig alltid å holde fred, hvor meget vanskeligere er det ikke da å kunne stifte fred mellom stridende parter.

For å kunne holde fred, kreves det «bare» at man i sannhet har oppgitt alt i denne verden, så man hverken krever sin rett eller vilje gjennomført, eller noen som helst ære eller hensyntagen fra sine medvandrere.

Men for å kunne stifte fred mellom andre, ja da kreves det så å si alt, en gjennomgripende frelse på alle felter. Da trenges det en fylde av brennende kjærlighet til begge parter, en forløsning fra partiskhet, visdom, saktmodighet, en brennende nidkjærhet og fasthet (se Esaias 9, 7), utholdenhet til målet er nådd, øvelse i å skille det uvesentlige ut fra det vesentlige, så man holder fast ved det avgjørende istedenfor å fortape seg i et utall av ubetydeligheter som ingen avgjørende betydning har allikevel, et erfaringsmessig dødsens alvorlig syn på hvilke ubeskrivelig uhyggelige følger stridigheter, og det å ha imot hverandre, kan få, samt hvor uhyre vanskelig det er å få det fullkomment legt igjen.

Men det går an — lovet være Gud — å få det hundre prosent i rette skikk igjen.

Visste man virkelig hvor livsfarlig det er å komme på kant med noen, da tror jeg man heller valgte å bli torturert enn at så skulle skje.

Ja, her trenges utdannelse av den Høyeste!

Ære være Gud! som i sin store kjærlighet til oss gir oss slik utdannelse. Og salig hver den som kjenner seg kalt og draget til et slikt liv midt i denne onde verden. —