Gå inn i Jesu blod

Gå inn i Jesu blod.

«Da vi altså, brødre, i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen». V. 19.

Det skulle frimodighet til å gå inn der. Da sto de for Guds åsyn, han som er en fortærende ild. Bare ypperstepresten fikk gå inn der, men ikke uten blod. Skulle han stå for Gud, alles dommer, måtte det være med blod for å gjøre soning.

I den nye pakt har vi frimodighet i Jesu blod til å gå inn i helligdommen, for Jesus har gått inn der som yppersteprest med sitt eget blod og gjort soning.

I helligdommen var paktens ark med tavlene. Ovenpå den var nådestolen, og ved hver ende, i ett med den, sto kjeruber med utbredte vinger som dekket over nådestolen, og med ansiktene vendt mot hverandre og mot nådestolen. 2. Mos. 25, 17—22.

Hva skal vi gjøre der i helligdommen? Vi skal søke nåde til hjelp. Hebr. 4, 16. Hva er det vi skal ha hjelp til? Jo, til å seire over synden og gjøre Guds vilje på jorden som den skjer i himmelen. Når vi søker denne hjelp, har vi frimodighet i Jesu blod til å gå inn i helligdommen.

På hvilken måte er det vi går inn i Jesu blod? Jo, Jesus fikk et legeme som oss. Hebr. 2, 14. Det fremstilte han som et offer for å gjøre Guds vilje: «Se jeg kommer for å gjøre din vilje.» «Og ved denne vilje er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme én gang for alle.» Kap. 10, 5—10.

Når vi har oppgitt alt og hater til og med vårt eget liv, da er vi Jesu disipler og kan følge ham. Da er vi overgitt til den samme vilje som Jesu legeme ble ofret i, og det offeret tilregnes oss. Ved den samme vilje er vi helliget. Å være helliget er å være adskilt for et bestemt bruk. Når forskjellige kar ble helliget Herren, måtte de ikke brukes til noe annet enn i Herrens tjeneste. Det gikk Belsasar galt da han brukte dem for seg i sitt selskap. Dan. 5.

Jesu legeme var helliget Faderen, og det ble ikke brukt til noe annet enn å gjøre hans vilje. Ved hans vilje ble det ofret, og blodet av dette offer er en soning for all verdens synd. Skal ofringen av Jesu Kristi legeme komme meg til gode, må også jeg overgi meg til den samme vilje, og ved denne vilje er jeg helliget Herren. Nu skal også mitt legeme bare brukes i Herrens tjeneste; men her trenger jeg hjelp, jeg som ligger under for synd og som har et kjød hvori det ikke bor noe godt. Hvorledes skulle jeg kunne ha frimodighet til å trede frem der under kerubansiktene for Gud alles dommer? Jo, i Jesu blod har jeg frimodighet til det. Når jeg har overgitt meg som Jesu disippel til den samme vilje, da tilregnes Jesu liv meg. Da er jeg i Jesu blod, og i det blod har jeg frimodighet til å gå inn i helligdommen for å få all den nåde jeg trenger til hjelp for å følge Jesus som en sann disippel. Slik kan det som er meg tilregnet, bli mitt personlige liv. Da likedannes jeg med ham.

«La oss derfor trede frem med sanndru hjerte i troens fulle visshet.» V. 22. Det må være sant at jeg har oppgitt alt, at det eneste jeg vil, er bare å gjøre Guds vilje. Og det må være i troens fulle visshet. Alt der inne er sant. Det er sant at jeg får hjelp. Det er ingen som går inn der i Jesu blod, uten han får hjelp. Han får alt det han trenger til liv og gudsfrykt.

Men synder jeg med vilje etter å ha lært sannheten å kjenne, da er det ikke mere tilbake noe offer for synder. V. 26. Synder jeg med vilje, er jeg jo ikke helliget Herren. Da tilregnes ikke Jesu offer meg. Da kan jeg ikke gå inn i helligdommen i Jesu blod. Det er mange som ber til Gud, men de ber ikke i helligdommen for nådens trone. De har ikke oppgitt forretningen sin eller æren sin eller sin fremtid i verden. De får heller ikke seier. Slik er det mange som roper og ber i årevis uten å få seier. Men alle som er helliget Herren, de går i Jesu blod inn i helligdommen. De får all den hjelp de trenger.

Hva skal vi mer i helligdommen enn å få hjelp? «Og jeg vil komme sammen med deg der; fra nådestolen mellom begge kjerubene som er på vidnesbyrdets ark, vil jeg tale med deg om alt det jeg vil byde deg å si Israels barn.» 2. Mos. 25, 22.

«Og når Moses gikk inn i sammenkomstens telt for å tale med ham, da hørte han røsten tale til seg fra nådestolen ovenover vidnesbyrdets ark mellom de to kjeruber, således talte han til ham.» 4. Mos. 7, 89.

Vi skal gå inn som Herrens tjenere, som prester. Der i helligdommen skal vi lære å kjenne Guds vilje og forstå vår gjerning. Der skal vi få den mat vi skal frembære i menigheten.

Ypperstepresten måtte først frembære offer for sine egne synder, deretter for folkets. Hebr. 7, 27. Det er jo også klart at jeg først må trede inn for min egen del, så jeg kan få seier og gjøre Guds vilje. Når det virkeliggjøres i mitt liv, da får jeg samfunn med ham i hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død. Fil. 3, 10. Da kommer Jesu blod frem i mitt liv, og som likedannet med Jesus, går jeg som prest inn i Jesu blod. Da kan jeg være Kristi Jesu offerprest for andre, idet jeg prestelig forvalter Guds evangelium, det som har forvandlet meg selv, slik at også de andre kan bli et velbehagelig offer. Rom. 15, 16.

Jeg treder altså inn i helligdommen først for min egen synd og så for de andres. Først frelse meg selv, og så de som hører på meg. 1. Tim. 4, 16. Her er det en stadig utvikling og vekst. For Jesus er yppersteprest, og det er ikke nok før disippelen er som mesteren, og jeg kan ikke prestelig forvalte evangeliet lenger enn det er oppfylt i mitt eget liv.

Det står i Esekiel om to slags prester. Kap. 44. Det var de levittiske prester som ville tekkes folket. De fikk den straff at de ikke fikk komme inn i helligdommen. De skulle være oppsynsmenn og tjenere ved huset, og slakte brennofferet og slaktofferet for folket og stå for deres åsyn og tjene dem.

Men Sadoks sønner hadde vært tro. De skulle få trede nær til Herren for å tjene ham. De skulle stå for hans åsyn og frembære fett og blod. «De skal gå inn i min helligdom, og de skal trede nær til mitt bord for å tjene meg, og de skal ta vare på det jeg vil ha varetatt.»

Det var to slags ofringer i Israel. Det var skyldoffer og syndoffer, som de måtte bringe til enhver tid da de hadde overtrått loven. Det offeret hørte presten til. De kunne ete det kjøttet, for dets blod ble ikke båret inn i helligdommen. Så var det den store soningsdag da ypperstepresten bar blodet inn i helligdommen. Det offeret måtte ikke etes. 3. Mos. 6, 18—23.

Det var en masse slaktning og gudstjeneste som prestene måtte tjene folket i, forat de kunne bevares i et rett forhold til Gud og få ro i sin samvittighet. Derfor står det om prestene at de levde av folkets synd. Hos. 4, 8. Mika 3, 5.

Enhver synd som et menneske kan gjøre, er utenfor legemet. 1. Kor. 6, 18. Den er åpenbar. Gal. 5, 19. Da har man dårlig samvittighet, og det må gjøres telttjeneste. Legemet må avtvettes. Hebr. 10, 22. Det blir å tjene folket. Det er en masse predikanter som aldri kommer lenger enn til å gjøre telttjeneste — å predike til syndenes forlatelse. Tilhørerne spør: Tror du det er synd, og kan jeg ikke det når jeg er kristen? osv. Her prøver predikanten å tekkes folket, så de kan være tilfreds i sitt forhold til Gud. Det er jo ingenlunde å følge Jesus, for ut ifra ham kom det aldri noen åpenbar synd, og slike prester får ikke komme inn i helligdommen og tjene Gud. Hva er det så å tjene Gud? Jo, Gud fordømte synden i kjødet hos Jesus. Rom. 8, 3. Det er det skjulte liv med Kristus i Gud. Det blir å gå på den nye og levende vei som går gjennom kjødet. Hebr. 10, 20. Det var den Jesus innvidde oss, forat vi skulle følge etter. Det blir helliggjørelse.

Det er ikke en tjeneste bare til god samvittighet, men til å gå fra lys og til lys. Det er bare Sadoks sønner som får trede nær til Herrens bord der i helligdommen og frembære mat til helliggjørelse. De tjener ikke menneskene etter deres lys og trang; men de tjener Gud etter hans råd og plan med dem.

Vi priser Gud for de Sadoks sønner i dag som er tro og ikke søker menneskers ære, og vår bønn er: Gud la det vokse frem mange slike nu i avslutningen av denne nådes husholdning.