Guds arbeid med de utvalgte

Guds arbeide med de utvalgte.

Den gren som bærer frukt, renser han for at den skal bære mere frukt. Slik arbeider Gud med de utvalgte, og i Job har vi et mektig forbillede.

«Han tar ikke sine øyne fra de rettferdige, og hos konger på tronen lar han dem sitte all deres tid høyt hedret. Og om de blir bundet med lenker og fanget i ulykkens snarer, så vil han dermed foreholde dem deres gjerninger, deres synder, at de viste seg gjenstridige, og åpne deres øre for advarselen og formane dem til å vende om fra det onde. Om de da hører og tjener ham, så får de leve sine dager i lykke og sine år i herlighet og glede.» Job 36, 7—11.

Her skildrer Elihu Jobs stilling. Job var jo jordens mest ulastelige og rettskafne mann. Når Gud nu ville forøke sine velsignelser over Job, måtte det først en dypere rensning til. Gud tar ikke sine øyne bort fra de rettferdige. Men det var vanskelig for Job å forstå Guds vei til den større velsignelse. Han undret seg over den ild som kom over ham til prøvelse. Det skal vi ikke gjøre, sier Peter, og Elihu sier om de rettferdige som er høyt hedret:

«Og om de blir bundet med lenker og fanget i ulykkens snarer, så vil han dermed foreholde dem deres gjerninger, deres synder, at de viste seg gjenstridige, og åpne deres øre for advarselen og formane dem til å vende om fra det onde.»

Det var ikke lett for jordens mest ulastelige mann å se at det var mere gjenstridighet og synd som skulle renses bort. Ved lidelse åpnet Gud hans øre. Jobs tre venner forstod ikke denne videre rensning. De dømte ham som synder og ugudelig siden det kunne ramme ham slike ting.

Når en undrer seg over den ild — lidelse — som kommer over en, da har en ikke bedre forståelse enn Jobs tre venner. Nei, hvor langt i helliggjørelse vi enn er kommet, må vi alltid være innstilt på en dypere renselse. Det skjer ved lidelse. Det er mer gjenstridighet og overmot igjen. Ved trengselen åpner han våre ører. Job. 36, 13—16. «Men mennesker med gudløst sinn huser vrede.» De frelses ikke gjennom lidelsen. De går til grunne.

«Men én gang taler Gud, ja to ganger hvis mennesket ikke akter på det. I drøm, i nattlig syn, når dyp søvn faller på menneskene, når de slumrer på sitt leie, da åpner han deres ører og trykker sitt segl på advarselen til dem, for å få mennesket til å la sin gjerning fare og for å utrydde overmotet hos mannen.» Job 33, 14—17.

Her ser vi Guds arbeide med den rettferdige. Han vil utrydde overmotet hos mannen. Men, sier Elihu, Gud enser ikke noen selvklok mann. Kap. 37, 24. Gud kan ikke gjøre dette arbeide med dem. De kan ha en glansperiode, men deres endeligt er fordervelse og undergang.

Johannes sier om Jesus: «Han skal døpe eder med den Hellige Ånd og ild.» Matt. 3, 11. Ild er det samme som lidelse, sier Peter, 1. Pet. 4, 12—13 og den lidelsen fører oss til herlighet.

Vi får kraft idet den Hellige Ånd kommer over oss. Ap. gj. 1, 8. Den opplevelse vil alle gjerne ha, men vi skulle også døpes med ild. Skal vi tåle ilden, kunne utholde Guds rensning for å utrydde overmotet hos mannen, må vi ha kraft. Men når vi får kraften og ikke vil gå inn i ilden, da blir nåden oss til dom.

Slik ser vi en masse Åndsdøpte som taler om kraften fra det høye og nådegaver. De elsker ikke hverandre. De deler seg opp i partier og tretter innbyrdes. Det viser at det er rikelig med overmot og gjenstridighet som skulle fjernes. De har ikke sans for den videre renselse. Trengselen og lidelsen får ikke åpnet deres ører. En dåp med den Hellige Ånd uten ild blir bare til mettelse for kjødet.

Det er overmot og gjenstridighet som gjør at de kristne ikke er ett, tross Åndsdåp og nådegaver, og de blir til vanære for Jesu navn. Istedenfor at verden skulle tro, så spotter de. Jesu bønn var at de alle måtte være ett, for at verden skulle tro. Tegnet som verden skulle ha på at de var Jesu disipler, var at de hadde innbyrdes kjærlighet. Joh. 13, 35 og 17, 21. Den store mengde av religiøse i dag er som de selvkloke Gud ikke enser, og de roser seg av alle Guds velsignelser. «Men vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet.» osv. Rom. 5, 3.

Her ser vi at Paulus hadde sans for ilden og renselsen, og lovet være Gud for det arbeide han gjør med de utvalgte. Det blir flere og flere som elsker ilden og opplever renselsen til å bære mere frukt. De er ydmyke nok til å forstå Guds bestemte mål med seg, at det er mere overmot og gjenstridighet som skal fjernes. Frukten av denne dåp med den Hellige Ånd og ild er et inderlig broderskap, hvor man akter hverandre høyere enn seg selv. Jesu bønn går i oppfyllelse: «at de alle må være ett, likesom du, Fader, i meg, og jeg i deg.»