Fremmed tale og fremmed åk

Fremmed tale og fremmed åk.

Mennesket er fremmed for Gud, og egenviljen finner alltid ut noe annet enn det Guds ord sier. Det ligger naturlig til for mennesket å bruke fremmed tale når det gjelder det som hører Gud til.

«Så sa Herren: Stå på veiene og se til, og spør etter de gamle stier, spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal I finne hvile for eders sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den. Og jeg satte vektere over eder og sa: Gi akt på basunens lyd! Men de sa: Vi vil ikke gi akt.» Jer. 6, 16—17.

Gud vil frelse og hjelpe menneskene, gjøre dem lykkelige og glade, men man står fremmed for Gud og hans kjærlighet og godhet. Spør etter veien til det gode, og vandre på den, så blir du god, og kan hjelpe andre til det gode.

Jesus sier: Når han (hyrden) har fått alle sine får ut, går han foran dem, og fårene følger ham, fordi de kjenner hans røst; men en fremmed følger de ikke, de flyr fra ham, fordi de ikke kjenner de fremmedes røst. Joh. 10, 4—5.

De fremmede fører fremmed tale, men fårene hører dette, og flyr fra dem. De skjønner faren ved å lytte til fremmed tale, og nøyer seg ikke med å gå, men flyr. Det er de vantro som fører fremmed tale; disse som snubler ved sin vantro mot Ordet; dertil er de og satt. 1. Pet. 2, 8.

De sier: Ingen kristne kan bli fullkomne, det vi gjør, betyr intet for frelsen, det er ingen som kan få full seier, osv.

Dette er noen eksempler på fremmed tale. I Skriften står det: Bli fullkomne! 2. Kor. 13, 11, og mange andre steder om det samme. — Det står også mange steder at det vi gjør, betyr kolossalt mye hva frelsen angår. Man må vel si at en som er korsfestet med Kristus, er på Golgata; men han går ikke rundt nede ved korsets fot lenger. — Det er de som seirer likesom han har seiret, som får løftene i brevene til de syv menigheter i Åpenbaringen.

Etter sin vilje har han født oss ved sannhets ord, forat vi skal være en førstegrøde av hans skapninger. 1. Pet. 1, 23, Jak. 1, 18. Førstegrøden blir født ved sannhets ord, og de som ikke tåler å høre sannheten, men er fødte ved skjøgens forkynnelse, er fremmede, som Jesus også sier: Jeg har aldri kjent eder.

Ta mitt åk på eder og lær av meg! for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet; så skal I finne hvile for eders sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett. Matt. 11, 29—30.

Denne røsten kjenner fårene, og de følger ham; for hans åk er gagnlig, og hans byrde er lett. Det er et kjærlighetsforhold mellom fårene og deres hyrde, som de fremmede ikke kjenner. De fremmedes kjærlighet er til seg selv og sine lyster, og de ser på Jesu åk som trelldom og tvang.

Dra ikke i fremmed åk med vantro! for hva samlag har rettferd med urett, eller hva samfunn har lys med mørke. 2. Kor. 6, 14.

I den gamle pakt ble man uren når man berørte et lik, man var da uren i syv dager og måtte renses med renselsesvann den 3. og den 7. dag, så var man ren om aftenen. Det er et bilde for vår tid. Den troende er levende ved sin tro, og den vantro er død ved sin vantro. Når den troende pleier forbindelse med en vantro og har samfunn med ham, så blir han uren og må renses fra besmittelsen. Gjør han ikke det, så gjør han menigheten uren og besmitter de svake som ikke makter å holde seg rene. Derfor, dra ikke i fremmed åk med vantro! Men gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot eder. V. 17. Og jeg hørte en annen røst fra himmelen si: Gå ut fra henne, mitt folk, forat I ikke skal ha del i hennes synder, og forat I ikke skal få noe av hennes plager. Åp. 18, 4.