Lidelse og herlighet.

«Ydmyk eder derfor under Guds veldige hånd.» Det er ingen ting som er tilfeldig, og aller minst for dem som elsker Gud. Rom. 8, 28. Nei, alt som kommer over oss, er Guds hånd. Slik tok David det da Sime’i bannet ham, og han ydmyket seg under Guds veldige hånd. 2. Sam. 16, 5—12. Ser vi det annerledes, tar vi feil av livet. Djevelen får makt, og synden blir stor.

Synd er stolthet og protest imot Gud. En knurrer mot mennesker og forhold, det som er Guds hånd. Synd er krav. I kravets ånd kan en aldri komme til seier over synd. Da må en inn i offerånden, den Jesus levet i. Og er en i den, kan en ikke annet enn å seire.

Når en kommer i lidelse, da møter Satan opp. Han synes å ha slik omsorg for oss og vil spare oss for lidelser. Jesus svarte Peter da han ville spare ham: «Vik bak meg, Satan.» Derfor kunne Peter også skrive: «Vær edrue, våk! Eders motstander djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke; stå ham imot, faste i troen.»

Dette står i forbindelse med lidelser. Har vi ikke en fast tro på at det er Guds hånd vi møter, og at han har omsorg for oss, så makter vi ikke å stå djevelen imot. Da får det onde makten i oss ved lidelsen.

«Vær edrue, våk!» sier Peter. En må være nøktern. Jesus sier at vi skal lære av ham; han var ydmyk og saktmodig av hjertet. Jesus lærte lydighet av det han led. Tenk for et resultat av lidelsen.

Da de to på vei til Emmaus gikk der motløse over den lidelse og død som var rammet Jesus, sier han til dem: «Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Luk. 24, 26. Saken er at det må lidelse til. Det måtte til for at Jesus skulle lære lydighet, skjønt han var Sønn, sier apostelen. Han syntes det var underlig. Skal vi følge ham og likedannes med ham, må vi gå samme vei. Messias måtte lide det for å gå inn til sin herlighet. Peter hadde bare sans for det som hørte mennesket til. Han forstod ikke veien gjennom lidelse til herlighet. Derfor kunne Satan bruke ham i sin omsorg for Jesus. Etterpå kunne Peter skrive: «Gud, som kalte eder til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids lidelse.» Han forstod tydelig at det var samme vei for oss.

Jesus var jo ikke ulydig, så han på den måten måtte lære lydighet; men han vokste i visdom. Ved lidelser lærte han å kjenne Guds vilje på nye områder. Gud skrev sine lover i hans hjerte og sinn. Han fikk nye områder å være lydig på. På den vei oppnådde han sin fullendelse, og hele guddommens fylde tok bolig i ham.

«Han frelser de ulykkelige ved deres ulykke og åpner deres øre ved trengselen.» Job. 36, 15.

«Vær edrue, våk!» sier Peter. Om vi er våkne når lidelsen kommer, så vi kan be, og vi forstår at det er fra Gud og at nu er tiden til frelse, da vil det være lett å seire. Når lidelsen kommer, må en legge øret til, for da er tiden Gud skriver sine lover i vårt hjerte. Da skal vi få nye områder å være lydige på. På den måten får også vi del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 4. «Eders saktmodighet bli vitterlig for alle mennesker! Herren er nær.» Fil. 4, 4—5.

Lider du? Aldri er Herren deg så nær som da. Han er deg nær som Herre. Det er nu du skal lære lydighet. Det er nu han skal gi sine befalinger. Nu går det mot fullendelsen. La ikke Satan få rom! Tap ikke fatningen, vær edru og våk og bed. La all ondskap være langt borte. «Gled eder i Herren alltid! atter vil jeg si: Gled eder!» Det er et troens liv vi er kalt til å leve, og i Herren er det vi skal glede oss om vi skal likedannes med Jesus. Mange gleder seg i Jesus som sonoffer og som lege; men få gleder seg i ham som Herre, når han gir sine befalinger. Men da er det at jeg kan følge Jesus og fullendes i lydighet.