Hans hus er vi

«Hans hus er vi,

såfremt . . .» Guds hus i dag består ikke av bygninger gjort med hender, men av mennesker som lar seg frelse og forvandle, eller m.a.o. av den levende Guds menighet.

Vi er på samme tid både huset, og de enkeltpersoner som ferdes i det samme hus.

Det er derfor av levende og nødvendig interesse å få mest mulig lys over hvorledes vi bør vandre i dette hellige hus, samt med troskap å leve etter dette stadig tiltagende lys:

I. Alltid dømme oss selv idet vi gir det tiltagende lys medhold.

II. Aldri dømme eller kritisere de andre. «Døm ikke!»

III. Kappes om å hedre hverandre. «Gi den ære hvem ære tilkommer.» «Ær alle!» Dette blir ofte i høy grad forsømt, med derav følgende slemme følger — — —

IV. Baktal ikke hverandre! David ville utrydde de som baktalte. Salme 101, 5. I den nye pakt har vi befaling om å støte ut av menigheten de som baktaler, de som har denne stygge, undergravende, djevelske trafikk for vane. 1. Kor. 5, 11—13. De skal ikke arve Guds rike. 1. Kor. 6, 9 og 10. De hører ikke hjemme i dette dyrebare Guds hus som er vi, menigheten, Kristi legeme. —

Å baktale er å tale nedsettende om én som ikke er tilstede. Det er den fullkomne motsetning til å hedre hverandre. Det var jo det vi skulle kappes om. Og det er den fullkomne motsetning til både å formane og irettesette, da vedkommende jo ikke er tilstede! Man er avgjort ond. «Støt da den onde ut fra eder!» Etter å være advart et par ganger. Enten-eller! Enten ut med baktalelsen (totalt slutt) — eller så ut av menigheten med hver den som ikke vil eller kan slutte med denne ødeleggende fordervelse. —

V. Tit. 2, 3: gamle kvinner, eldre søstre, skal formanes til ikke å fare med baktalelse. Det er deres syndige tilbøyelighet, en av deres verste tilbøyeligheter. Tal dette sier Paulus, og irettesett med all myndighet. Det skal altså ubønnhørlig utryddes. Det er ikke for intet at ordene «skravlekjerringer» og «sladrekjerringer» er oppstått. —

Snakkesalige kvinner som går omkring og snakker om denne og hin, og kritiserer dette og hint, som ikke kan holde sin tunge i tømme — de er levende døde, og gjør uhyggelig meget skade. 1. Tim. 5, 5 og 6.

I 1. Tim. 5, 10 står det om de ærbare kvinner at de har vasket de helliges føtter, men baktalerne de har tilsølet deres føtter (deres vandring) med sin onde dom og kritikk. Dette er jo den fullkomne motsetning til det som sømmer seg i Guds hus. Fy for skam!

Fare omkring i husene med sladder og uvedkommende ting. Dette kaller Paulus for å «vende seg bort etter Satan.» 1. Tim. 5, 13—15. Og noe annet er det ikke, selv om man med storslagne talegaver og megen frekkhet søker å pynte på det.

«Uvedkommende ting» som Paulus uttrykker det, det er det samme som Peter kaller for å «blande seg i andres saker», hvilket han meget treffende setter i klasse med mord og tyveri. 1. Pet. 4, 15. Det er noe annet enn å elske og tjene hverandre eller å kappes om å hedre hverandre, eller å søke hverandres beste, og å bære hverandres byrder. —

Baktalerne forpester istedenfor å vederkvege! — — —

VI. «En kvinne skal la seg lære i stillhet, med all lydighet.» 1. Tim. 2, 11—12.

Hvor beundringsverdig er ikke Guds visdom og godhet!!!

Dette er for kvinnen den mest utsøkte hjelp til hennes eget beste for tid og evighet. Derved unngår hun en mangfoldighet av unødige fristelser og farer og snarer, hvilket på alle måter kommer hele menigheten og den kommende slekt tilgode. Denne velgjørende sannhet er i særlig grad, og i tindrende klarhet, kommet for dagen og fastslått ved de såre store apostler Paulus og Peter.

«Hun skal være i stillhet.» 1. Tim. 2, 12. Der er hun best bevart. Da gjør hun minst skade. Der kan hun best bevare fred og glede og god samvittighet.

«Adam ble ikke dåret (av slangen!), men kvinnen ble dåret og falt i overtredelse», vers 14. Hun var frempå, og det gikk galt. Tenk om hun hadde holdt seg i stillhet, og overlatt det til Adam? Når de blir i tuktighet, da går det bra, vers 15.

Pryde seg med en stille ånd. 1. Pet. 3, 4. Da er de yndige! Da er det trivelig og sundt og godt!

1. Pet. 3, 1: Underordne seg, vinne sine uomvendte menn uten ord!!!

For en Guds visdom! For en hjelp! For en kur! For en bevarende makt! For en frelse!

Jak. 1, 26: «. . . og ikke holder sin tunge i tømme . . . hans gudsdyrkelse er forgjeves.»

Altså: alt det andre som er godt, gagner intet om man ikke holder sin tunge i tømme. M.a.o.: man kommer da i det hele tatt ikke inn i Guds rike. Man blir utenfor, man blir forkastet.

Sirak sier at sverdet har drept mange, men tungen har ødelagt enda flere. — —

VII. «Skammelig snakk.» Kol. 3, 8. Det verste av alt skammelig snakk, det er kritikk eller å tale nedsettende om sine medbrødre.

«Råtten tale.» Ef. 4, 29. Det mest råtne og uhyggelige er å kritisere og baktale sin bror. Det er fryktelig galt at man tenker dårlig om sin medbroder. Og uttaler man slike ugudelige tanker til andre, er man en pest-smittebærer. Og om svake og ubefestede sjeler er tilstede og hører slikt noe av eldre søstre eller brødre, da er man skyldige i uaktsomt drap, selv om vedkommende ved Guds store nåde skulle leve over bruken av slike morderiske våpen. —

VIII. Salme 101: Hver mann herre og ansvarshavende i sitt hus. Absolutt ikke tillate baktalelse i sitt hus. Ingen kritikk av ikke tilstedeværende personer. Ingen nedsettende tale. Ikke ett eneste ord! Stoppes øyeblikkelig! Slåes ned pr. omgående. Slik må det onde bli utryddet!

Slike onde mennesker bør ikke få være i ens hus!

Enten — eller!!! Enten må slik trafikk stoppe — eller ut av huset!

IX. De ledende brødre må være seg sitt store ansvar bevisst. De skal vokte hans hus, som er menigheten.

Vokt den Guds hjord! Ha tilsyn med den!

Om baktalerne ikke radikalt vil omvende seg, da ut med dem!!! I Jesu navn, ut med dem, så de andre kan trives og vokse, og så de — om mulig — også selv kan gå i seg selv, vende om, og bli reddet. Det skje!