Gudsfrykt og alvor.

«For at ikke jeg som prediker for andre, selv skal finnes uverdig (eng. overs.: bli forkastet, tysk overs.: forkastelig).» 1. Kor. 9, 27.

Den såre store, herlige apostel, for hvem vi alle står langt tilbake, regnet altså alvorlig med den mulighet at han tross alt kunne bli forkastet, om han ikke alltid 100 % var Kristus hengiven og tro i alle ting.

Det er en sådan gudsfrykt og et slikt alvor vi alle aller nødvendigst trenger til å tilkjempe oss i dag, samt når vi har fått, da også å kunne beholde det inntil enden, uavkortet. Må Herren selv få vekket enhver iblant oss opp til dette, så ingen av oss skulle bedra seg selv, og bittert skuffet bli stående eller liggende igjen når Jesus kommer for å hente de som er verdige, eller beredt, til å være med ham som en del av hans legeme, hans brud.

Det hele er også for oss, som for de i verden, et himmelskrikende:

Enten — eller!

Enten er vi rede når han kommer, eller så er vi absolutt ikke rede, og blir — i så fall — helt sikkert tilbake.

Enten hører vi helt avgjort med til den lille seirende skare, eller så har vi ikke seier over all synd. Bare de seirende blir med, ikke de andre. For et alvor!!!

Enten finnes det noen vi ikke av hjertet kan fordra, eller så fordrar og tåler vi alle, og har dem i kjærlig minne uavhengig av hvor sympatisk eller usympatiske de som mennesker synes oss å være, osv., osv.

Er ikke alt dette i skjønn orden, mine elskede, høyt forskjelligartede (som mennesker) sanne venner, da:

rett på saken!

Full fart!

Det haster! La det bli livet om å gjøre hurtigst mulig å få alt i rette skikk, å nå et helt igjennom seirende liv, for også å kunne modnes i alt det hellige og rene, slik at vi på den dag som snart gryr kan stå rede som en ren og moden brud, som hans verdige brud, som hans fortroligste i all evighet.

Gud selv gi deg nåde dertil — deg personlig — du som leser disse linjer. Det skje!

Eders