Et Kristus-brev

Et Kristus-brev.

Er du et menighetens Kristus-brev? et anbefalingsbrev? et skussmålsbrev? — Du blir kjent og lest av alle du er sammen med, borte som hjemme. Alle gir akt på deg. De gransker deg, kritiserer deg, dømmer deg, veier deg. — De beundrer deg, eller de grøsser over deg. — De ser om du søker ditt eget, eller om du er god imot dem. De føler ditt vesen og hører dine ord. De ser hvorledes du kler deg, hvorledes du spiser, om du ber for maten. De ser om hele din ferd stemmer med det navn du nevner, og med den herre du representerer. Du er for dem som et levende brev, lest og kjent av dem alle. Hvilket ansvar du har som nevner hans navn! Du er skyldig å vandre, — tale og handle, slik som han. 1. Joh. 2, 6. Derfor: «. . . alt som er sant, alt som er ære verdt, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er elskelig, alt som tales vel om, enhver dyd, og alt som priselig er — gi akt på det!» Fil. 4, 8. «Den visdom som er ovenfra, er først og fremst ren, dernest fredsommelig, rimelig, eftergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, uten tvil, uten skrømt.» Jak. 3, 17. Når du i din ferd om dagen praktiserer alt dette, er du et levende Kristus-brev, hans navn til ære og pris. — «Og Gud er mektig til å gi eder all nåde i rikelig mål, forat I alltid i alle ting kan ha alt det I trenger til, og således rikelig kan gjøre all god gjerning.» 2. Kor. 9, 8.

Her er utdrag av et brev fra en som leste et slikt Kristus-brev og ble reddet for himmelen:

«La meg fortelle fra begynnelsen. — Det var høsten 1946. Stedet var en spiseforretning. Jeg brukte å spise middag der den tiden. — Så en dag kommer det inn i alminnelig arbeidsfrakk en ung mann. Jeg legger spesielt merke til ansiktet hans, det er så fredfullt. Det er som om det lyser av det. Jeg følger mannen med øynene der han går bort til disken for å bestille, og videre der han slår seg ned ved et bord hvor flere sitter. Han er nok kjent av dem som sitter der, så jeg skjønner han er fast spisegjest. Men det som interesserte meg, var å se om han ba bordbønn, for at han var en kristen, så jeg på hele hans fremtreden. Joda, ungdommen foldet hendene, bøyde hodet og bad. Det var helt stille ved bordet inntil han rettet seg opp og tok kniv og gaffel og begynte å spise. Hele hans fremtreden vidnet om en som levde et innadvendt og stille liv innfor Gud. Jeg var jo ikke så helt fremmed for disse ting fra før i tiden, og jeg kunne godt se forskjell på en såkalt kristen og en som levde det skjulte liv. Lengtet tilbake gjorde jeg jo ofte. Jeg besluttet meg til å bli kjent med denne unge mann, og etter nyttår 1947 lyktes det meg endelig. — Vi har siden hatt mange gode samtaler, og om han ikke akkurat prekte for meg bestandig, så virket hans gode ferd bedre enn mangen preken . . .»

Brevskriveren hensov lykkelig i troen en tid etter. —