Kamp med Gud

Kamp med Gud.

I 1. Mos. 32, 23—31 leser vi om Jakobs kamp med Gud. Da Jakob hadde satt hele sin familie over åen og var alene tilbake, da kom det en mann og kjempet med ham hele natten inntil morgenen. Jakob, som visste at Esau kom ham imøte med fire hundre mann, var redd for hvordan det ville gå ham og hva hans var. Derfor hadde han ventet trøst og hjelp av Gud, som hadde sagt at han alltid ville gjøre vel imot ham, og at hans ætt skulle bli som havets sand. Og minst av alt hadde han ventet en kamp her med Gud eller hans engel, derimot kunne det jo ventes når han møtte Esau. Men mannen tok fatt i ham, uten å spørre om det passet, og hadde han spurt, hadde Jakob uten tvil bedt ham om å slippe seg.

Våre veier er ikke Herrens veier, og våre tanker er ikke Herrens tanker. Dette fikk Jakob erfare denne natt, men samtidig forstod han den gode virkning som kampen hadde i hans indre, og da mannen bad ham om å slippe seg, så ville han ikke. Hva var det mannen ville? Han ville gjøre et brudt menneske av ham. Det hørte med til hans frelse, så han i ydmykhet kunne møte Esau. Jakob kjente at han under kampen kom nærmere Gud, og det ga ham håp og tro, og han bad om å bli velsignet. Kampen resulterte i at Jakob ble svak i seg selv og sterk i Herren.

Overmotet har dype røtter i mannen, og det må nok kamp med Gud til for å få det bort. En slik frelsesprosess var det Jakob gjennomgikk den natten. Og da han var kommet forbi Pnuel, så han solen rinne, og han haltet på sin hofte. V. 31. Det er lett å forstå at det ble solskinn for ham da, og han var styrket til det som forestod.

I Luk. 18, 1—8 sier Jesus en lignelse om at vi alltid skulle be og ikke bli trette. En enke søkte hjelp hos dommeren i byen for å få rett over sin motstander. Og lenge ville han ikke! Jesus vil lære oss å være standhaftige, i tro og tålmodighet fortsette i bønn inntil vi får det vi ber om. Lenge ville han ikke! Men standhaftigheten hos enken brakte det ønskede resultat. Vi må bli fullvisse om Guds godhet og hans hjertelag til å gi oss det vi ber om. Det er en total misforståelse at Jesus nødig gir oss det vi ber om, og han sier i lignelsen: Og er han sen når det gjelder dem? Jeg sier eder at han skal skynde seg å hjelpe dem til deres rett. Men vi må ikke dermed tro at den uttalelsen i lignelsen: Lenge ville han ikke —, er tatt bort. Hva er det Jesus vil lære oss her? At vi ikke må akte på ventetiden, og bli motløse i bønnen. For han bruker ventetiden i sitt arbeide med oss, og når det er gjort, skynder han seg å gi oss det vi ber om. Vi leser om kvinnen i Matt. 15, 22—28, hvorledes hun likefrem ble avvist av Jesus, og til og med to ganger, men hun ga ikke opp! Hun kom og falt ned for ham og sa: Herre, hjelp meg! Men Jesus svarte og sa: Det er ikke rett å ta brødet fra barna og kaste det for de små hunder. Men hun sa: Det er sant, Herre! for de små hunder eter jo av de smuler som faller fra deres herres bord. Da svarte Jesus og sa til henne: Kvinne! din tro er stor; deg skje som du vil! Og hennes datter ble helbredet fra samme stund.

Hvorfor avviste Jesus henne? Var det fordi han ikke ville høre på henne? Nei! Han beviste jo det ved sluttresultatet. Han skulle ved denne troes-kamp gi henne noe som var større enn datterens helbredelse. Og troen i hennes hjerte ga henne kraft til å holde ut i kampen med Herren, til hun fikk hva hun ønsket.

En slik bønnekamp med Gud tapper oss for noe av vår skjulte natur-arv fra foreldrene, og stykke for stykke nærmer vi oss Gud og Jesus Kristus vår Herre og brudgom. Vi blir Guds medarbeidere i den store frelses-avslutning. Halvdelen av et salmevers passer her: «Jeg vil med kvinnen fra Kana’ans egne, rope deg etter og blir ikke still, før du på bønnen til slutning må tegne: Amen, ja amen, deg skje som du vil».