Filemon 4

Filemon, vers 4.

Paulus måtte, hver gang han kom Filemon i hu, takke Gud for ham. Hvorfor han måtte det, var fordi han hadde hørt om hans kjærlighet og den tro han hadde til den Herre Jesus og til alle de hellige.

Det var ikke alle Paulus kunne si det om, men om Filemon kunne han si det. Om andre måtte han kanskje, når han kom dem i hu, be Gud at de måtte bli stående. Han måtte bære dem i sitt hjerte. Slik har det nok vært med mange av oss, men det er ikke meningen at det bestandig skal være slik. Det er meningen at vi skal vokse opp til Kristus, til aldersmålet for Kristi fylde, til manns modenhet, slik at vi selv kan være med å bære andre. Slik at når de kommer deg i hu i sine bønner, så må de takke Gud for din kjærlighet til Kristus og til alle de hellige.

«Jeg var av utseende ukjent for de kristne menigheter i Judea, de hadde bare hørt si: Han som før forfulgte oss, han forkynner nu den tro som han før ville utrydde; og de priste Gud for meg.» Gal. 1, 22—24.

Det hadde ikke alltid vært slik i Paulus’ liv heller at de kunne prise Gud for ham. De hadde heller gruet for ham. Nu kunne de prise Gud for ham. Han ble en kraft. Slik er det med deg og meg også. Vi skal bli en kraft i menigheten, som de andre kan regne med. Når de trenger deg til ett eller annet, så er det ikke slik at du først må dette eller hint, men du er alltid rede til tjeneste. Da er du en de andre kan regne med. På den måten blir du en som når de andre kommer deg i hu i sine bønner, må de alltid takke Gud for deg. Du viser ved din vandel at du har kjærlighet til Gud og til alle de hellige.

«For stor glede og trøst fikk jeg ved din kjærlighet, fordi de helliges hjerter er blitt vederkveget ved deg, bror!» Filemon v. 7.

Hvorledes er det? Blir de helliges hjerter vederkveget ved deg og meg? Når vi kommer sammen, så skal vi komme i vederkvegelsens Ånd. Da skal vi ikke ha noe annet for øye enn å tjene. Rede i tide og utide.

«Men en Herrens tjener må ikke stride, han må være mild imot alle, duelig til å lære andre, i stand til å tåle ondt.» 2. Tim. 2, 24.

Slik skal en Herrens tjener være. Han må ikke stride for seg selv. Om noen gjør ham noe ondt, så blir ikke det teksten på neste møte. Da strider en for seg selv. Nei, jeg skal stride for de andre, betjene dem, være i stand til å tåle ondt, så jeg med saktmodighet kan vise dem tilrette som sier imot. 2. Tim. 2, 24—25.

På den måten blir vi til en velsignelse i menigheten og vinner oss et godt stade. Gud hjelpe oss alle til det.