Forat de alle kan være ett!

Forat de alle kan være ett!

«Og den herlighet som du har gitt meg, den har jeg gitt dem, forat de skal være ett, likesom vi er ett.» Joh. 17, 22. Det er dessverre en svært liten flokk av dem som bekjenner seg som troende i dag, som er så interessert i sin egen frelse, at de har fått oppleve dette Jesu ord. Det lå Jesus sterkt på hjertet at det måtte bli slik, da det var en betingelse, forat verden skulle tro at han var utsendt av Gud. Det alminnelige er at man liker den ene og ikke den andre, alt ettersom de behandler en. Det kan nok gå an å være ett med dem som ser opp til en, gir en ære o.s.v. selv om det er lite eller ingenting av Jesu herlighet i ens eget liv, men dette er ikke kristendom i praksis. Nei, Kristus har kalt oss til å være ett legeme, kalt alle de troende til å tjene hverandre og oppbygge hverandre, som først kan praktiseres når vi blir til ett i troen.

Når det å være ett skal praktiseres, må det bli slik at alle er for alle. Det at min bror og søster blir velsignet, er det samme som at også jeg selv blir velsignet, ettersom vi er ett legeme. Vil vi være med i det arbeide å oppbygge Kristi legeme, kan det ikke settes noen betingelse som går ut på for eksempel at den eller den vil være eller gjøre slik og slik, da skal jeg elske og tjene. Nei, kjærligheten søker ikke sitt eget, men utholder, tåler og bærer. 1. Kor. 13, 4—6. Kjærligheten er derfor den eneste kraftkilde som kan sette meg i stand til å være for alle. Hvorfra kommer all striden iblant eder, kunne en spørre (Jak. 4, 1), når man ser seg rundt i de troendes leire i dag. Jo, svaret vil nok bli det samme, fra lystene som fører krig i lemmene. De lystene som skulle være korsfestet, er isteden begynt å føre krig. Den krigen som blir ført, kommer for det meste av at man vil være noe. En søker stadig oppover, oppover, oppover, men ettersom det er mange på den veien, blir det trangt og mange hindringer for å komme frem. Da er det at avind, misunnelse, trette og alle disse lystene begynner å føre krig. Jesus sa nok dette veldig alvorlig. Derfor sa han i sin bønn:

«Og den herlighet som du har gitt meg, den har jeg gitt dem, forat de skal være ett.»

Det var altså hans herlighet som kunne avverge spliden. Denne herligheten er ingen overnaturlig glorie som de fleste mennesker tenker seg. Nei, Kristi dyder var hans herlighet, frukten av Guddommens fylde som tok bolig i ham. Denne herlighet bestod først og fremst i ydmykhet. Kom til meg, jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet, lær av meg. Før vi får denne herligheten, kan vi nok ikke bli til ett, men dersom vi får den, da får vi se det skjer store og underfulle ting. Det blir ikke vanskelig for det mennesket som har ydmykhet i sitt hjerte, å tåle å bli motsagt. Det blir heller ikke vanskelig å glede seg når en bror eller søster blir opphøyet frem for seg. Det er nok denne skrikende mangel på Jesu herlighet som er grunn til all spliden som råder i dag.