Sekter

Sekter.

En sekt er en del (part) av noe. «Er Kristus blitt delt?» spør Paulus da det begynte å bli partier i menigheten i Korint. 1. Kor. 1, 13. Å ville dele Kristus, er noe avsindig noe. —

Åndelig talt, kaller Paulus den levende Guds menighet for Kristi legeme, og Kristus selv for hodet på denne kropp. Altså blir da Kristus og menigheten tilsammen én person.

Å dele den levende Guds menighet i flere deler — sekter — blir da det samme som å dele Kristi legeme.

Store, anerkjente sekter er nærmest verre enn små, uanseelige sekter. Men saklig sett, gjør de jo samme feil. De deler likesom Kristi legeme, hvis det da egentlig i det hele tatt dreier seg om dette.

Hvis man virkelig mener seg å være et lem på Kristi legeme, ja da er det rent ille! Det er en uhyre tanke, og en enda verre handling, å lede noen til noe slikt, eller å gå med på noe slikt.

Fremmedordbokens forklaring på sekter dekker den alminnelige forståelse av hva man mener med en sekt: «religiøs sammenslutning som har skilt seg ut fra det herskende religionssamfunn.» Men dette blir i bibelsk forstand tvetydig, og derved misvisende.

«Etter den Guds vei som «de» kaller en sekt», sier Paulus om seg selv og sine medkristne. Ap. gj. 24, 14. Det var altså de virkelige kristne som ble kalt en sekt. De vantro jøder satte sitt innbilte søkelys på dem, et lys som var mørke.

De kristne hadde skilt seg ut fra den herskende jødedom og den herskende avgudsdyrkelse. For så vidt stemmer ordene i fremmedordboka. Men det er bare det å merke seg at det var nettopp den levende Guds menighet som de andre kalte en sekt. Det var de som det var rett fatt med som ble kalt en sekt. For så vidt klikker den alminnelige forståelse totalt, da man jo med sekt mener noe galt noe. —

Da Luther skilte seg ut fra den katolske kirke, ble etter ordbokas forklaring han og hans tilhengere en sekt, en stor sekt. Når så mange har gått ut av den lutherske statskirken og har laget andre kirker, eller gått inn i dem, så er disse igjen i forhold til statskirken blitt nye sekter, f. eks. metodistkirke eller baptistkirke. Og noen er gått ut fra disse igjen, og har f. eks. dannet, eller gått inn i, pinsekirker. Atter igjen ny sektdannelse.

Det er i dag en broket mengde av forskjelligartede sekter, noen digre, noen store, noen mindre og noen små.

Den lutherske statskirke, som kaller de andre for sekter, er selv en stor, underlig sekt med ymse slags høyst blandet innhold.

I katolske land regnes den lutherske kirke for en sekt. Men her i landet er jo denne kirke «den herskende religion», og alle de andre er sekter. Det hele er en forvirring, en babelsk forvirring.

Når det i bibelsk betydning er tale om sekter, da dreier det seg om deling av den levende Guds menighet, av en bibelsk eller apostolisk menighet, hvor Jesu og apostlenes liv og lære og forkynnelse råder, hvor man tror på seier over all synd slik som Skriften utrettelig vitner om på det aller kraftigste, ja hvor man tror på et omskapende Guds verk og ikke på noe menneskeverk. Menigheten i den nye pakt er identisk med Kristi brud, som er tro mot Ham i alle deler.

Den katolske kirke er et skrikende vrengebillede av en Guds menighet, av Kristi brud. Den representerer det motsatte, nemlig Skjøgen. Åp. 17, 1 og 5. Ja, den er den store skjøge, moren til de andre skjøger, som alle har nettopp dette tilfelles at de ikke er tro mot Kristus, ja som til og med drister seg til å lære at de ikke kan være tro mot ham, ja at det er villfarelse å tro og lære menneskene troskap mot ham. Man må nødvendigvis være utro, synde, hver dag. —

I motsetning til å dele Kristus, eller å dele Bruden, kunne man også tale om å dele Skjøgen. Skjøge-uvesenet er i dag delt i mange kirkesamfunn eller partier, mange deler, mange sekter.

Disse er i Ordets rette forstand ikke såpass som en sekt engang. De er skjøgesekter, forskjellige deler av en splittet skjøge.

Og at skjøgene ikke kan holde sammen, det er jo ikke så underlig. Langt, langt verre var det om den levende Guds menighet ble splittet. Da kunde vi som Paulus spørre: «Er Kristus blitt delt?»

Om man nå befinner seg i en slik stor og anerkjent sekt, eller i en mindre en, og så får sine øyne opplatt og følger Ordet «Gå ut fra henne, mitt folk» Åp. 18, 4, mon man da blir sekterisk? Nei, akkurat stikk motsatt, da opphører man med dette. Man gjør ikke galt, men gjør nettopp det som er riktig overensstemmende med ordene i 2. Kor. 6, 14: «. . . Gå ut fra dem, og skill eder fra dem, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot eder . . .»?

På Paulus’ tid ble det sagt til ham: «Vi vil gjerne få høre av deg hva du mener, for om denne sekt — de levende kristne — er det oss vitterlig at den allesteds finner motsigelse.» Ap. gj. 28, 22. Det er likedan i dag!

Det ironiske er altså at den levende Guds menighet, som i det hele tatt ikke er noen sekt, eller noe menneskeverk, den blir av dem som selv tilhører sekter regnet for å være en sekt! — — —

Det rette er å gå ut av alle disse av mennesker organiserte sekter, uten selv å danne og organisere en ny sekt.

Av lang erfaring kan vi vitne og si at dette lar seg gjøre, og at det går velsignet godt. Alle disse kirkesekter er helt overflødige. —

Forskjellige leire — forskjellige sekter.

Du som befinner deg på slike steder, følg Ordet: «La oss da gå ut til Ham, utenfor leiren, bærende hans vanære!» Hebr. 13, 13.

Noe så betegnende!

Hvor er altså Han?