Det profetiske ord om guddommelig natur

Det profetiske ord om guddommelig natur.

«Og dess fastere har vi det profetiske ord, som I gjør vel i å akte på som på et lys som skinner på et mørkt sted, inntil dagen lyser frem og morgenstjernen går opp i eders hjerter.» 2. Pet. 1, 19.

Det er mange som har gitt akt på det profetiske ord ned gjennom tidene uten at dagen har lyst frem og morgenstjernen gått opp i deres hjerter. På Jesu tid var det fullt opp av skriftlærde som visste alt hva Moses og profetene hadde sagt, men det ble ikke lyst i deres hjerter når Jesus ble født. De skjønte ingen ting enda Jesus ble født nøyaktig som skriftene hadde forutsagt. Men det var to personer som på rette vis og i Guds Ånd hadde gitt akt på det profetiske ord, og det var Simeon og Anna. De hadde ventet på Israels trøst, og kom drevet av den Hellige Ånd inn i templet der Jesubarnet var. I deres hjerter ble det profetiske ord til høylys dag, og deres hjerter ble fylt med usigelig glede.

Adskillige profetiske ord går i disse dager i oppfyllelse ved hendelsene i Palestina. Noen fryder seg over dette, men de fleste tar det som en selvfølge. Men hvem er det vel på jorden i dag som med levende interesse og med en levende tro gir akt på det profetiske ord når det gjelder de største og dyreste løfter i den nye pakt? Dette er de største og herligste løfter som er gitt til noen her på jorden, og alle sammen går ut på at vi skal forvandles og få del i guddommelig natur, mens vi lever her i en ugudelig og vantro verden. Mange er det vel som leser i Skriften om disse løfter, men hvem er det som gir akt på dem slik at Guds lys og natur bryter frem i deres liv? De fleste beholder sin gamle natur hvor meget de enn leser eller hører Guds ord. Det blir ingen herlighet i livet.

Et av de største og dyreste løfter i den nye pakt er å komme inn til hvilen under alle livets forhold, og det er bare i guddommelig natur at denne hvile finnes. Menneskenaturen er full av uro, misnøye og bekymring og gir utslag av dette så det sees og merkes alle vegne. Denne natur er i sannhet et mørkt sted. Men det har intet å si hvor mørkt det er der, for det minste Guds lys er mektig til å fordrive noe av dette mørke. Jo mere vi gir akt på Guds ord med en levende tro og tar imot det som et lys som er mektig til å forvandle oss, dess mere skal dette lys bli vår eiendom og natur og gi kraftige utslag i alle retninger av det som er edelt og godt. «For lysets frukt viser seg i all godhet og rettferdighet og sannhet.» Ef. 5, 9.