Det er meg det gjelder

Det er meg det gjelder.

«Da sa Peter til ham: Herre! er det oss du taler om i denne lignelse, eller alle?» Luk. 12, 41.

Det fikk Peter ikke noe direkte svar på; Jesus fortsatte med å tale. Det ville nok ha vært betryggende for Peter å få vite hvem Jesus siktet til med sine ord. Var det til folk i alminnelighet Jesus talte, kunne han jo være rolig, men var det til ham og de andre disiplene, var det nok om å gjøre å være på vakt.

Når Guds ord blir forkynt, kan det også være meget spekulering på hvem det siktes til, eller hva grunnen er til at nettopp dette emne kommer frem. Og finner man så ut at det nok ikke er en selv som det siktes til, føler man seg likesom på den sikre siden. Det kan enda være en er så kjødelig at en gleder seg litt over at en og annen «fikk beskjed».

Den som taler, må jo tale det ord som er aktuelt. Han må legge merke til manglene og bristene her og der, og ut fra dette komme frem med det Guds ord som kan bringe legedom og avhjelpe savn. Ellers ble det jo bare tale ut i luften, og det hadde ingen bruk for.

Når en ikke har uoppgjorte synder på samvittigheten, kan man være helt rolig, likegyldig hva som blir talt. Om noe ved meg, som jeg ikke vet om, skulle være grunnen til det som kommer frem, behøver jeg ikke engste meg for det. Tvertom var det god grunn til å glede seg over det isteden. Jeg kan få større lys og dermed større mulighet for frelse. Og er det ikke nettopp det jeg søker og ber om?

Og om det skulle være en annen eller noe annet som var årsaken, da skal jeg ikke sitte og tenke at det var godt at det ikke gjaldt meg. Nei, da må jeg prøve mitt liv etter Ordet og se om det ikke skulle være et og annet å rette på der også.

Om noen i menneskelig iver kommer galt avsted og bruker sverdet på personen og ikke på kjødet, må jeg være så befestet at jeg ikke tar det galt.