Elis sønners prestetjeneste

Elis sønners prestetjeneste.

Sådan var prestenes adferd mot folket: Så ofte noen kom med et offer, og kjøttet ble kokt, kom prestens dreng og hadde en gaffel med tre grener i sin hånd; den stakk han ned i kjelen eller i gryten, og alt det som kom opp med gaffelen, tok presten til seg. Endog før de brente fettet, kom prestens dreng og sa til den mann som ofret: Kom hit med kjøtt til å steke for presten! Han tar ikke imot kokt kjøtt av deg, bare rått. Så sa mannen til ham: Først må fettet brennes; siden kan du ta for deg etter som du har lyst til. Da svarte han: Nei, nu straks skal du komme med det; ellers tar jeg det med makt. Og de unge menns synd var meget stor for Herrens åsyn; for mennene ringeaktet Herrens offer. 1. Sam. 2, 12—17.

Dette er skrevet oss til lærdom, og det finnes mange som gjør prestetjeneste lik Elis sønner.

Alle offer må være frivillige om de skal ha sin verd. Så lenge offeret var rått, var det ikke etelig, derfor skulle det kokes. Da først skulle presten få sin del; men Elis sønner ville ikke vente på det. De tok det med makt mens det var rått.

En parallell kan vi finne i vår tids evangelister og forstandere. De skal prestelig forvalte evangeliet, forat hedningene kan bli et velbehagelig offer. Rom. 15, 16—19. Derav skal de ha sin del eller ros i Kristus Jesus, i sin tjeneste for Gud. — Vil en evangelist få ry om seg, må han få vekkelse. Det er vanskelig å få menneskene til å omvende seg, og skal de gi Gud sitt hjerte, må det jo være frivillig. Når noen ville følge Jesus, viste han dem den trange port som fører til livet. Da vet vi det blir få. Men for predikanten gjelder det å få dem på kne, og så får han sitt ry etter tallet. Gal. 6, 13. Ordet er sæden, men å vente til det ord de forkynner, er modnet i hjertene, tar for lang tid, og så kunne det jo bli en annen som kom til å høste og få æren. Derfor gjelder det for evangelisten å være psykolog og bruke alle midler for å bevege dem til å bøye kne. — En kan sammenligne de fleste omvendelser med rått kjøtt. Derfor blir det også gjerne massefrafall. Enkelte evangelister er rene vekkelsesfabrikanter. De blir da lik Elis sønner.

Så gjelder det for predikanten å få opp stemningen i forsamlingen. Han står for menneskers åsyn og må ha stadfestelse på det han sier, helst i et hallelujarop. Han taler ikke Guds ord så Ånden faller — så de roper halleluja av hjertet. Nei, han bruker sine sjelskrefter og avtvinger dem et svar eller tilrop. Han er ute med den tregrenede gaffelen, og mange vil jo gjerne stå høyt hos predikanten og gi ham sitt bifall.

Så gjelder det å få penger i kassen, og da må de presse på med tiende. Når da forstanderen har holdt en «glimrende» tale om tiende, så stoler han ikke på virkningen av det, og for å sikre seg resultat, ber han dem som vil, rekke hendene i været på at de skal gi tiende. Menneskene er svake, og de ser på hverandre, og sakte kommer den ene hånden frem etter den andre. Og i mange andre forhold binder predikanten dem til løfter ved håndsopprekning. Det er den tregrenede gaffelen som igjen er på ferde. Å vente til offeret blir kokt — til det bæres frem av et villig og gla hjerte, har de ikke tid til eller tro for.

Elis sønner hersket over folket. Å bruke den tregrenede gaffelen er å herske, enten en gjør det for selv å få ære, eller i god mening for å fremme Guds sak. I alle fall er det ødeleggende for Guds sak og en ringeakt for Herrens offer.

En kan si det slik: Når noen er overbevist om at de burde ofre og hva de skal ofre, da er offeret rått. For de flestes vedkommende er det langt derifra og til å ofre det med glede. Da først er det kokt. Her ligger det nær til å ville ta offeret med det samme de er overbevist, ja, endog avkreve dem løfte. Men fettet skulle endog brennes før offeret ble kokt. Det var en vellukt for Herren. Altså når man ofrer, skal Herren først ha sin del, dvs. en gjør det først og fremst for Jesu skyld. Det er det skjulte liv med Kristus i Gud. Der må presten la dem få ro og tid til å brenne fettet for Herrens åsyn, siden kan det kokes og komme tilsyne for mennesker. Men Elis sønner skulle endog ha det råe kjøttet, før fettet ble brent, og de ville selv steke det og nyte den duften. Slik gjelder det for mange å få frem synlige resultater av sin tjeneste, så de kan nyte det. På den måte er det mange også idag som hersker; men Paulus formaner oss til ikke å bli menneskers treller.

Mange regner nesten med at de gjør Gud en velgjerning ved å omvende seg. Jesus sier: Den som elsker far og mor mere enn meg, er meg ikke verd. — Det er en stor nåde å få lov til å omvende seg. Slik tar også mange det som om de gjør Gud en velgjerning når de ofrer seg selv og sitt. Men de kan jo ikke få annen forståelse når presten holder på med den tregrenede gaffel.

Her skal vi se motsatte eksempler: «For etter evne ga de, det vidner jeg, ja over evne, av egen drift; de bad oss inntrengende om å få lov til å være med i hjelpen til de hellige.» 2. Kor. 8, 3—4.

«Gud elsker en glad giver.» 9, 7.

«Du kommer dem i møte som gjør rettferdighet med glede.» Es. 64, 4.

Se, dette er å forstå å verdsette Herrens offer. En Herrens tjeners gjerning er å hjelpe menneskene frem til denne glede. Da behøver de ikke å bruke sjelsevner og psykologiske triks for å få dem til å ofre. Da blir Herrens offer aktet høyt, og en slik tjener skal Gud ære. Gud skal sørge for hans del.