1. Mosebok 32, 26

1. Mos. 32, 26.

«Jeg slipper deg ikke, uten du velsigner meg.»

Utfallet på kampen ble som Gud ville, nemlig å få Jakob til ikke å gi seg før han hadde fått Gud til å velsigne seg. Jakob vant, og Gud vant.

Vi kjemper jo stadig mot fiendene i vårt kjød. I den kampen kan vi lenge holde på å kjempe i egen kraft. Vi bruker lenge vett og forstand, som det heter. Men vi greier aldri å vinne over fienden i kjødet, før vi først har vært ved Jabboks vadested og der blitt alene med Gud og vunnet der. — Vi må nok først inne i lønnkammeret trenge inn på Gud og si: «Jeg slipper deg ikke, før du velsigner meg!» Etterpå kan vi gå ut og slå fiendene i vårt kjød, for da har vi vært hos Gud og innhentet velsignelsen, kraften. Vi strider lenge i vår egen forstand. Vi skal greie det. Vi skal få det til. Men Guds velsignelse uteblir, så lenge vi prøver greie det på egen hånd. Menneskekraften utestenger Guds velsignelse. Hvor der er meget av den, må kampen bli desto kraftigere.

Må Gud hjelpe meg og oss alle til å få en sønderbrutt ånd, som sier til Herren: «Herre, jeg kan ingenting, jeg forstår ingenting, men jeg tror at din velsignelse er nok, den strekker til, så det skal bli nok av tid, krefter, penger osv. til alt som er gagnlig her på jorden. Den du velsigner, er jo velsignet i all evighet, så alle de evige dyder som kjærlighet, saktmodighet, visdom må det da nødvendigvis etter hvert bli rikeligere og rikeligere av mens vi tjener deg.»