Faste, og åndelig slagkraft

Faste, og åndelig slagkraft.

Disiplene til Johannes undret seg over at Jesu disipler ikke fastet, noe de selv gjorde. Jesus forklarte da at når han ble tatt fra dem, da skulle de faste. Matt. 9, 14—15.

I den gamle pakt hadde de bestemte fastedager, eller det ble utropt faste i særlige tilfeller. Fasten besto i å avholde seg fra mat, noe som det i seg selv naturligvis ikke var synd å spise. Men det var allikevel en påbudt faste. Faste er å avholde seg fra det som i seg selv ikke er synd, men som det dog er en fordel for meg selv eller min neste, eller begge deler, at jeg avholder meg fra for en tid, eller for bestandig. Det er faste i en slik utvidet betydning det her tenkes på, altså ikke bare mat, men alt som ved Åndens lys viser seg som lekkasjer for mitt åndelige liv og kraft. Når vi målbevisst begynner å søke etter disse små lekkasjer, hvor vår åndelige kraft pipler ut, så vil Ånden vise oss at mange av våre daglige små vaner, og tilvante måte å ta livet på, er årsak til at vi ikke har større makt med Gud i bønnen, eller kraft i tjenesten.

Nu er det utropt en frivillig faste i den nye pakt, og fasten varer fra Jesu opprykkelse og til hans gjenkomst. Fastens område i den gamle pakt var bare en skygge av hva ordet faste innebærer for oss. Det innebærer det som det betød i den gamle pakt og uendelig meget mere.

Den nye pakts faste er som før nevnt frivillig, den er ikke påbudt, men avholdenhet er en av Åndens frukter. Jesus har ikke gitt oss noe bud om å faste, men i Matt. 17, 21 peker han på dens betydning for den som vil ha åndelig slagkraft. Når vi er i Kristus, har vi en veldig frihet. «Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner, jeg har lov til alt, men ikke alt oppbygget.» 1. Kor. 10, 23. Å vise selvbeherskelse i vår frihet er nødvendig; vi må faste, eller avholde oss fra det som ikke gagner eller oppbygger. Hva vi her frivillig pålegger oss, er høyst forskjellig, alt etter vårt lys og sinnelag. Hvorfor ikke avholde seg fra det som ikke gagner, hvorfor forsvare med en serie skriftsteder og adskillig kunnskap, det som ikke oppbygger? Er vi redd noen skal lure på vår frihet i Kristus? Her er det umulig å sette opp bud og forskrifter, enhver må finne frem selv. Den som ikke er kommet i frihet, og den som frivillig gir avkall på sin frihet på visse områder og til visse tider, ligner overfladisk sett hverandre. Den vanæren får vi ta over oss, uten å begynne å forklare. Det som bringer lekkasje for en, behøver ikke å bringe det for en annen. Det er individuelt. Vi må her være selvstendige, og ikke tillate oss ting som gjør oss lettere i vekt, fordi om vi ser gudfryktige brødre gjør det. Ikke mange har her den nødvendige styrke i samvær med brødre. De fleste er redde for å få ord på seg for å være i trelldom, og da er det bedre å gjøre det som ikke gagner en.

Det er stort å oppnå den absolutte selvstendighet i den fullstendige avhengighet. Har vi ikke lov til å spøke og holde moro oss imellom? Jo, det har vi, og det gjør vi, og det takker vi Gud for. Men graden avhenger av vår egen åndelige tilstand og deres vi er sammen med. Men kanskje vi allikevel skulle kunne finne en aldri så liten lekkasje her? Har det ikke hendt av og til at vi har mistet noe av alvoret og er blitt litt lettere i vekt etter slik moro? Prøv deg du ungdom?

Tiden er uendelig verdifull for oss selv, og vi er uendelig verdifulle for andre. De fleste av oss trenger derfor en radikal beskjæring med hensyn til våre livsvaner. Til eks. kan nevnes avislesning, unyttig og tom tale, jordiske interesser, makelig livsførsel osv., og alt i en så fin grad at det ikke kommer inn under betegnelsen å gjøre synd. Må Gud åpne våre øyne for de uanede muligheter som den nye pakts altomfattende faste byr oss når det gjelder å få tyngde i vår ånd, slagkraft i tjenesten og makt med Gud i bønnen.

Når vi ikke ligger under for synd, vi har seier, men allikevel kjenner at vi mangler den rette kraft i tjenesten, så kommer det av de her påpekte og mange andre lekkasjer, som kun kan tettes ved faste, som er avholdenhet.