Og vær takknemlige!

Og vær takknemlige!

Vi formanes her i en bydende form: Og vær takknemlige! Det er jo en dyd a være takknemlig. Utakknemlige mennesker som tar alt som en selvfølge, er noe av det verste en treffer på. Ja, selv ute i verden reagerer en over den slags folk. Ethvert Guds barn burde være takknemlig, og det skulle bli en vekst som det jo blir når alt er rett fatt med oss. Takknemlighet er også et utslag av sann erkjennelse av sin egen elendighet og av Guds uendelige godhet. La oss tenke på 2. Moseb. 20, 6. «Om Guds miskunnhet i tusen ledd.» Nyter vi ikke her velsignelser fra fedre langt tilbake? Og la oss se på vårt «fordum i verden». Ef. 2, 1—3. Det skal ikke stor fantasi til for å forstå hvor det løpet ville ha ført hen. Forferdelig!

Men Gud som er rik på miskunn, har for sin store kjærlighets skyld som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, enda vi var døde ved våre overtredelser — av nåde er I frelst — Ef. 2, 4. Så kan vi tenke på alle de velsignelser som er blitt oss til del i menigheten. Her har vi fått del i den «meget mere frelse», Rom. 5, 10, som, så langt den enkelte har nådd, har vært en sann kilde til glede og takknemlighet. Har vi det ikke godt? Jo, i sannhet. Og la oss som det står i Salme 50, 23: «Ofre takksigelser», for da ærer vi Gud. Min bønn til Gud er at jeg alltid må ha et takknemlig sinnelag, og det skal han hjelpe oss til alle. Lovet være hans hellige navn!