Av jorden, jordisk

Av jorden, jordisk.

«Det første menneske var av jorden, jordisk; det annet menneske er av himmelen.» 1. Kor. 15, 42—47.

Her har Paulus forklart om et naturlig legeme og et åndelig legeme. At såvisst som det gis et naturlig — jordisk legeme, gis det og et åndelig-himmelsk legeme. For disse to er det bestemte lover, og får de leve og vokse fritt etter lovene sine, kommer de også til sine lovers endemål. Det første som er etter kjødet, attrår bare det jordiske, og endemålet er død. Det annet som er etter Ånden, attrår bare det himmelske, og endemålet er evig livs herlighet.

Kjødets attrå er død, men Åndens attrå er liv og fred. «Du dåre! det du sår, blir ikke levendegjort uten det dør. Og når du sår, sår du ikke det legeme som skal bli, men et nakent korn, kan hende av hvete eller av noe annet slag; men Gud gir det et legeme etter sin vilje, og hvert slags sæd sitt eget legeme.» V. 36—38.

«Sæden er Guds ord.» «Men det i den gode jord, det er de som hører ordet, og holder det fast i et vakkert og godt hjerte og bærer frukt i tålmodighet.» Luk. 8, 11 og 15.

Det første — det jordiske — kan vi betrakte som et jordstykke som skal dyrkes. I selve jorden er ikke livet, men dette ligger skjult i sæden, Guds ord. Får jordstykket være i fred og leve seg selv, bærer det bare torner og tistler og er forbannelsen nær. Men når vi i blind tillit til livet i sæden, er lydige og hengir oss i Kristi død, bærer sæden, den som vi holder fast i et vakkert og godt hjerte, frukt i tålmodighet.

Paulus taler klart om å gå over fra å være i kjødet til å være i Ånden. «For da vi var i kjødet.» Rom. 7, 5. «Men I er ikke i kjødet, men i Ånden, såfremt Guds Ånd bor i eder.» Rom. 8, 9. Vi er tilhuse i legemet, men har hele vårt hjerte og sinn i Ånden.

«Er I da oppreist med Kristus, da søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd! La eders hu stå til det som er der oppe, ikke til det som er på jorden! I er jo død, og eders liv er skjult med Kristus i Gud.» Kol. 3, 1—3. En skulle tro at når vi er oppreist med Kristus, skulle en slik formaning være overflødig. Det er som han vil si oss: Nu er I oppreist med Kristus, kjære brødre, husk nu endelig på å søke det der oppe. La eders hu stå til det himmelske. Glem det ikke, så du søker noe på jorden. Dette forteller tydelig hvor jordisk det første menneske er.

Du tenker gjerne: Er dette synd? når det er noe du står oppe i. La oss heller tenke: er det jordisk eller himmelsk, nedenfra eller ovenfra. Johs. 8, 23.

Rubens barn og Gads barn kom til Moses og Eleasar, presten, og menighetens høvdinger, og bad om at det land som Herren hadde latt Israels menighet vinne med sverdet, og som var vel skikket for feavl, måtte bli gitt dem til dette formål, så de kunne slippe å dra over Jordan. Men da sa Moses: «Hvorfor vil I vende Israels barns hu bort, så de ikke vil dra over til det land Herren har gitt dem?» 4. Mos. 32, 1—7.

Elskede venner: Tiden til vår helliggjørelse er snart omme. La oss være trofaste. «De går gråtende og bærer den sæd de strør ut; de kommer hjem med fryderop og bærer sine kornbånd.» Salm. 126, 5—6.