Det er utsett noe bedre for oss

Det er utsett noe bedre for oss.

«Fordi Gud forut hadde utsett noe bedre for oss, så de ikke skulle nå fullendelsen uten oss.» Hebr. 11, 40.

Det er nesten utrolig at vi kan få del i noe bedre enn trosheltene i Hebr. 11. Dog Guds ord er sant, men vi må være villige slik som de var det. De led og ofret hva som helst for å få del i de løftene Gud hadde gitt dem, og vi får heller ikke del i Guds løfter til oss, uten vi har det samme sinnelag. Det forstår vi når vi leser videre i tolvte kapitel.

Hva er så det bedre vi kan få del i, som ikke de kunne få del i? Jo, det er guddommelig natur.

«Og derved har gitt oss de største og dyreste løfter, for at I ved dem skulle få del i guddommelig natur.» 2. Pet. 1, 4.

De løftene hadde de ikke i den gamle pakt. Der hadde de løfter om syndenes forlatelse og all jordisk herlighet, men ikke om guddommelig natur. Og hva er vel det første imot det andre?

«Derved har gitt oss,» stod det. Hvorved? Jo, «ved kunnskapen om ham som kalte oss ved sin egen herlighet og kraft.» V. 3. Det er Jesu fullbrakte verk som har gitt oss disse dyre løfter. Men har vi ikke fått kunnskap om hans verk, så har vi ikke løftene heller. Og det er klart at de kunne ikke oppnå det før verket var fullbrakt, som vi kan etter det er fullbrakt. Paulus var «i rettferdighet etter loven ulastelig,» men han sier: «Ja, jeg akter og i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mere verd.» Fil. 3, 6—8.

De løfter han fikk ved kunnskapen om Kristus Jesus, var så store at mot det ble det andre som tap. De fleste har ikke annen kunnskap om Jesus, enn den de hadde i den gamle pakt om syndofrene. Da ble folkets synder lagt på bukken før den skulle slaktes, og ved det offer fikk de tilgivelse, men ingen ny natur. Slik tror de også at deres synder ble lagt på Jesus, der på Golgata, og at de ved det offer får syndenes forlatelse, men de tror ikke på seier, ennu mindre på guddommelig natur.

Men når du får kunnskap om hva Jesus gjorde, ikke bare på Golgata, men hele livet, da blir mulighetene langt større. Hva var det han gjorde da, sier du. Jo, han gjorde det som var umulig for loven. Det var Gud som gjorde det i og ved Jesus. Rom. 8, 3. Jesus innvidde oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Hebr. 10, 20. Synden ble fordømt i Jesu kjød. Ikke i hans samvittighet eller i hans hjerte, men i hans kjød. Det som var likt vårt, og som han hadde fått av Davids ætt. Rom. 1, 3. På den måte ble hele Davids-naturen dødet i Jesus. Et veldig verk. Det er det som kalles for Jesu død. Derved åpnet han en helt ny vei for menneskeslekten. Han sier: Følg meg! Og: vil noen følge meg, må han hver dag ta sitt kors opp og fornekte seg selv. På den måte blir naturen vi har arvet fra fedrene, brakt i Jesu død, og vi får guddommelig natur isteden. Vi blir likedannet med Jesus. Blant de menneskene blir det samfunn og enhet. Ja, det kan ikke bli annet, for ufreden og spliden kommer av lystene som fører krig i lemmene. Jak. 4, 1. Derfor, om troende mennesker som ikke har denne kunnskap, slutter seg sammen i nye partier etterhvert som de blir uenige, så kan de likevel ikke bli ett. Nei, avindsyken og maktbegjæret og baktalelsen hersker videre. De har jo synden i kjødet i behold. Da kan det ikke være annerledes, hvor mange alliansemøter de enn arrangerer. De må få kunnskap om Jesu verk, og så må de ville gå den smale vei til livet, om det skal bli annerledes.

Men det var først etter pinsedagen at apostlene kunne følge Jesus. De kunne ikke følge ham på denne nye vei i egen kraft. De måtte først bli ikledd kraft fra det høye. Da ble de døpt med én Ånd til å være Kristi legeme, og da begynte det samme verk i dem, som det hadde skjedd i Jesus. 1. Kor. 11, 12—13. Kol. 2, 9—10. De begynte å få del i guddommelig natur. De var ikke da lenger bare mennesker, men nu ble de Gudsmennesker. 2. Tim. 3, 17. Når det er avind og trette, da er de mennesker og vandrer på menneskelig vis. 1. Kor. 3, 3—4. Men det Guds menneske flyr disse ting. 1. Tim. 6, 11.

Det å få del i guddommelig natur, er som utslettet av de troendes bevissthet i dag. Det som er stort for dem, er når mange får syndenes forlatelse, og når de blir helbredet til legemet. Det er også stort, men likevel som intet å regne mot å få del i guddommelig natur.

Legg merke til alt det de troende ser opp til og snakker om som stort, det skjedde også før pinsedagen. De som kaller seg for «pinsevenner», legg merke til det de taler om som stort, det er tegn og under og nådegaver. Alt det skjedde det rikelig av før pinsedagen. De profeterte, helbredet syke, utdrev onde ånder, ja, profeten til og med oppreiste en død. Alt dette tales om og beundres, og ved det kan massene samles, som om det var det store. Tenk at massen av de troende er ført så på avveie. Mange av disse som gjør kraftige gjerninger ved Jesu navn, skal bli vist bort. De er ført så vill at de skal komme og si: har vi ikke gjort det og det ved ditt navn. De trodde det var noe å komme med. Det var jo også gjort ved Jesu navn, og derfor følte de seg helt trygge, men han skal vidne for dem: «Jeg har aldri kjent eder, vik bort fra meg, I som gjorde urett!» Matt. 7, 21—24. Nei, det er den som gjør Jesu ord, som er en forstandig mann.

Nei, det store som Jesu verk og Åndens dåp gir anledning til, er ikke tegn og under eller nådegaver, men det er guddommelig natur — Åndens frukter. På dette område trenges det en gjennomgripende vekkelse. Må Gud gi oss nåde til å sette lyset i staken, så nåde og fred kunne bli Guds folk mangfoldig til del, idet de lærer å kjenne Gud og Jesus, vår Herre. 2. Pet. 1, 2.