Kjærligheten tjener og gir med glede

Kjærligheten tjener og gir med glede.

I Guds rike er det kjærligheten som er drivkraften i all tjeneste, noe annet duger ikke, det fører ikke frem. Derfor heter det: «For i Kristus Jesus gjelder hverken omskjærelse eller forhud noe, men bare tro, virksom ved kjærlighet.» Gal. 5, 6.

«Vær ikke som hest og muldyr, som ikke har forstand! Deres smykke er tømme og bissel til å tvinge dem med; de vil ikke komme nær til deg.» Salm. 32, 9. Når vi har fått Guds lys og kunnskap, har vi fått forstand til å gjøre det gode, og i denne forståelse ønsker Gud vi skal tjene våre medmennesker frivillig, av indre drift. Vi elsker, fordi han elsket oss først. 1. Joh. 4, 19. Vi kunne ikke elske først, vi måtte først bli elsket av Gud, og det er dette som er vederfaret oss, derfor kan vi elske ham igjen, og derved vår neste.

Mange har det som hest og muldyr, som ikke har forstand. Budene og ytre forhold som de forstår stiller krav til dem, går de og kjenner på som tvang, og øyner ikke at frihet og lykke ligger i å gi seg hen i tjeneste for andre. De mangler den indre herlighet, driften til å gjøre det gode med glede, derfor blir livet tungt og tregt. Slik bør det ikke være med noen av oss mere, for frelsen i Kristus Jesus gir oss adgang til å få del i fylden av hans liv, som er kjærlighet. Da blir budene lette. 1. Joh. 5, 3.

I Makedonias menigheter hadde Gud fått gjort et veldig verk. 2. Kor. 8, 1—5. «Enda de var hårdt prøvet med trengsel, så har dog deres overvettes glede og deres dype fattigdom i overstrømmende fylde virket hos dem en rikdom på oppriktig kjærlighet.»

Gjennom trengsel og fattigdom var de blitt renset og lutret. De var fylt med en medlidenhet med de fattige så de av egen drift ga over evne. De ga ikke bort hva de syntes de selv kunne unnvære, eller av overfloden, men de ga bort hva de selv nødvendig kunne ha trengt for eget behov. Slik er kjærligheten. Den tenker ikke på sitt eget, det flyter over til andres gagn og glede både timelig og åndelig.

Og de ba inntrengende om å få lov å være med i hjelpen til de hellige. V. 4. Det blir noe annet enn å ha det slik: Nu er jeg nødt til å gi her, og nu krever de hjelp der, osv. Tenk hvilken himmelvid forskjell på sinnelag og livsinnhold. Hemmeligheten til at Makedonierne hadde slik overvettes glede og overstrømmende fylde av kjærlighet, var at de hadde gitt seg selv først til Herren og menigheten. De hadde ofret alt. Slik kan alle få det som ofrer alt, for Gud er rik nok for alle som påkaller ham i sannhet. Rom. 10, 12.