Å kjenne Gud

Å kjenne Gud.

I Rom. 1, 21—22 står det om noen at enda de kjente Gud, æret og takket de ham ikke som Gud. Disse ble dårlige i sine tanker, og deres uforstandige hjerte ble formørket. Mens de gjorde seg til av å være vise, ble de dårer. Dette er den stikk motsatte utvikling av Jesu ord: Det er det evige liv å kjenne deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus. Det ene slags kjennskap førte til død, det annet til liv.

Det er mange som tror at Gud er til, at han er skaperen, at han er en evig kraft, men dette har ingen innflytelse på deres liv om dagen. Kommer de i nød eller fare, kan de nok rope til Gud, men ellers lever de sitt liv som andre ugudelige, og de takker og ærer ham ikke, hverken med sitt liv eller sine ord. Alle ti spedalske ble helbredet, men bare en vendte tilbake for å takke. Hva fikk han som takket? Stå opp og gå bort! din tro har frelst deg. Den som takker og ærer Gud, får opplevelser og erfaringer; han får liv. Dette liv bringer ham i nærmere og nærmere kontakt med ham som er livet. Derfor er det umulig å kjenne Gud uten å ære og takke ham. «Si Gud og Faderen takk for alle ting.» Når det går på tverke, når du møter vanskelige mennesker og forhold, så takk! De herligste opplevelser venter deg, hvis du av hjertet takker for det bitre, vanskelige og det som ser umulig ut.

Du skal skjønne det siden, og da vil lovsangen bryte frem. Derfor, da vi får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt. Hebr. 12, 28. Å, for et liv i hjemmene og på møtene om flere begynte å gjøre dette! Begynn du! Begynn idag!