Visdoms- og åpenbarings ånd

Visdoms og åpenbarings Ånd.

Efeserne hadde fått tro på den Herre Jesus og kjærlighet til alle de hellige; men de hadde ikke fått visdoms og åpenbarings Ånd. Og de hadde ikke hjertets opplyste øyne, så de forsto hvilket håp de var kalt til, og hvor rik på herlighet hans arv er iblant de hellige, og hvor overvettes stor hans makt er for oss som tror. Ef. 1, 15—19.

I den stilling er de fleste troende i dag. De har fått tro på Jesus som deres frelser og hjelper — en tilflukt i nøden. Da er de jo også kommet sammen med likesinnede. De har fått kjærlighet til de hellige. Før var de i selskap med ugudelige som søkte sitt eget og ikke tok noe hensyn. De visste aldri når de ble bedratt eller kom opp i slagsmål. Ingen kunne de stole på. Når de kom blant de hellige, var det nesten for dem som de var kommet blant engler. De behøvde ikke leve i angst og frykt. De hadde i sannhet fått det godt — en god samvittighet, en hjelp i nøden og godt selskap. Det var skjedd store ting med dem, de var blitt lykkelige mennesker.

Men Paulus hadde et langt mere innholdsrikt liv han ville føre dem inn i. Enda hadde det bare dreid seg om deres eget velvære, og de priste Gud for velsignelsen; men de forsto ikke hvilket håp de var kalt til, den arv de skulle få del i. Enda hadde de bare levd for seg selv; men de var kalt til å arve med Jesus, han som ble fattig for å gjøre andre rike.

En ting er det å spørre om dette eller hint er synd, men en helt annen ting er det å gi seg som et offer for å gjøre Guds vilje. Da blir ikke Jesus bare en tilflukt i nøden, men han blir Herre og Mester. Kol. 2, 6. Da får de også et helt annet håp.

«Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg og har seiret og satt meg med min Fader på hans trone.» Åp. 3, 21.

Dette håp har ikke de som bare har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. De sto med palmegrener og jublet over at Gud og Lammet hadde fatt makten. Åp. 7, 9—17. Slik sto efeserne, og slik er det mange Guds barn som i dag også står med palmegrener og jubler over at Jesus har tilgitt dem deres synd og ført dem til livsens vannkilder, så de har håp om evig liv, og at Jesus tørker bort deres tårer. Men de sitter ikke i Guds fortrolige råd og vet hva Gud har fore. De er ikke profeter, og føder noen lam og vokter noen får. De har ikke ansvar, så de kan si: Følg meg, som jeg følger Kristus. Er det et godt møte, vifter de med palmegrener; er det tørt og dødt, føler de intet ansvar for det, — men kritiserer og er misfornøyd.

«Men fredens Gud, som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde, han gjøre eder fullt dyktige i all god gjerning, så I kan gjøre hans vilje.» Hebr. 13, 20—21.

Gud oppreiste ikke Jesus fra de døde fordi han var hans sønn, men det var i kraft av en evig pakts blod. Jesus hadde en pakt med Faderen, og det var at han ikke skulle gjøre sin vilje som menneskesønn, men hans vilje som hadde sendt ham. Joh. 6, 38. Hebr. 10, 5—9. Å leve i den pakten, uten å synde, kostet Jesus blodet. Det var paktens blod. I kraft av det kunne Gud oppreise ham fra de døde.

Jesus er fårenes store hyrde. Han gikk ikke en vei, og fårene en annen. Nei, samme vei må vi gå. Derfor ville Paulus at de skulle få visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om ham. De skulle ikke bare renses fra sine synder i Jesu blod, men de skulle inn i den nye pakt: «Å gjøre hans vilje». Ved troskap skulle også de følge Jesus inn i paktens blod, og i kraft av det skal de rykkes opp og møte Jesus i luften. Det er bruden som har fulgt Lammet hvor det gikk. Disse er Guds barn og Kristi medarvinger. Disse er det som sammen med Lammet skal beseire dyret og den falske profet og opprette tusenårsriket. Åp. 17, 12—14. Hele skapningen lenges og stunder etter den dag. Rom. 8, 17—21.

Dette skal det visdoms og åpenbarings Ånd til for å se og fatte. Det blir noe ganske annet enn bare å gå og tenke på selv å ha det godt, gå og spørre om dette eller hint er synd, for å slippe å gå fortapt når en dør. Måtte Gud gi en kraftig oppvåknen på dette område, så Guds barn kunne komme inn i det liv og håp de er kalt til, og få del i arven.