Å ha alt felles

Å ha alt felles.

Spørsmålet dreier seg altså om forholdet mellom rike og fattige, mellom de som har overflod og de som har trang. Det er to parter med stikk motsatte krav. Just derfor er den tankegang som passer for den ene part, det stikk motsatte av den som passer for den annen part, og Gud vil frelse begge parter. Mere eller mindre av det jordiske bør ikke spille noen rolle for noen av partene, men mest mulig frelse bør være begge parters eneste levende interesse.

For den rike og den i god fortjeneste er det meget tekkelig og gagnlig å fremheve det herlige ved å ha alt felles, og slike bør beflitte seg på å dele med de fattige, dypt og drøyt og vedholdende, og ikke på noen måte betrakte det jordiske han tjener eller eier, som sitt eget. «Ingen sa om noe at det var deres eget», er et ypperlig ord for slike.

Den fattige, derimot, bør ikke nevne et ord om å ha alt felles eller at det bør være likelighet, men sette sin lit fullt og helt til Herren, idet han arbeider flittig og med fullt overlegg vender sine tanker støtt og fast bort fra de rike og enhver som sitter godt i det m.h.t. det jordiske, og Herren vil storlig velsigne ham.

Den som har overflod, synder ved ikke å dele den ut (forat det skal være likelighet), og den som har trang, synder ved å se med krav og begjærlighet eller lengsel hen til andres overflod, ja, det ville være en snare for den fattige, som nødvendigvis ville gjøre at han ble underlagt syndens lov. «Jeg har lært å nøyes med det jeg har.» «Menneskehjelp er forfengelig.» «Han skal ingenlunde slippe deg eller forlate deg.» Hebr. 13, 5, står oppsiktsvekkende nok i forbindelse med: «Eders ferd være uten pengekjærhet, så I nøyes med det I har» — altså uten tilskudd av de andres overflod!

Vi kan med rette gå ut fra at slik som det å ha alt felles ble praktisert like etter Åndsutgydelsen på pinsedag, Ap. gj. 2, var fullt og helt i den rette ånd, og just utslag av den, men at det var et uheldig arrangement (det opphørte også etter en kort tid p. gr. a. det barnestadie de da nødvendigvis måtte være i. Vi hører senere ikke mere om slikt arrangement. Det er helt annerledes i 2. Kor. 8. Det vidner hele kapitlet om på det aller kraftigste. — Ved felleskassen falt den enkeltes ansvar bort, og deres troskap ble da ikke satt på prøve utover den ene gangen, da de skulle gi alt. Den formaning å dele med andre falt ved felleskassen bort for den enkelte.

Vanskeligheten er å forbli tro. Gud gjør fattig, og han gjør rik. Han tildeler oss et område hvor vi personlig skal ha ansvar. Vi blir tildelt en viss mengde jordisk eiendom for ved det å prøve vårt sinnelag og vår troskap og opplære oss til å styre.

Vi er ofret og eier ingen ting for oss selv, men vi er overgitt en del som vi har fått makt over. Nu skal vi finne Guds vilje, være tro og sørge for at det Gud har gitt oss, blir brukt etter Guds vilje.

Vi skal altså hver enkelt betrakte oss som husholdere over den ene felleskasse. Her blir den fattige prøvd. Felleskassen hører Gud til, derfor må ingen knurre, men bli renset og komme i et større vennskap med Gud, for han gir sin venn det i søvne. — Den som har overflod, må også utdype sitt vennskap med Gud, så han får nåde til å se hvor det er mangel og kan få den store ære å dele ut. Den som ikke har tro til å dele ut, tror ikke at gullet og sølvet hører Herren til. Han tror ikke på Guds felleskasse. Han setter seg utenfor samfunnet og må klare seg selv.

I den gamle pakt ble de ledet ved ytre bud og regler. I den nye pakt ledes vi ved livets Ånds lover, frihetens fullkomne lover. Det blir en kraftig drivende makt innenfra til kjærlighet og godhet i alle retninger. Alt felles var et direkte utslag av Åndens fylde i hjertene. Det nye de hadde fått i sitt hjerte, kunne ikke utstå å se at andre led mangel.

Den eneste vei til likelighet på rett og god vis er å få Kristi kjærlighet utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd. Er man ikke i Ånden, så er man i kjødet, og da er både giveren og mottageren utilfreds. Vi bør oppgløde til likelighet ut fra hjerter som brenner av Kristi kjærlighet. Det skal vi enn mere gjøre ettersom vi ser dagen nærmer seg. Visdommen alene gjør alt rettelig, derfor ble menn som Stefanus satt til å fordele. Penger og jordisk eiendom må aldri betraktes som et rov, men som nødtørft som Gud vil gi oss fra dag til dag, og som vi ikke skal være bekymret for.

Å gjøre godt og dele med andre er noe som Ånden driver oss til om vi ikke er blitt forherdet. Er man ikke en tro husholder i det jordiske, så er man det ikke i det åndelige. I menigheten bør alt skje frivillig og av egen drift. Ethvert krav til andre er fra kjødet. Visdommen har klare øyne, og kjærligheten er oppfinnsom til det gode. Den finner alltid behov å dekke.

Grunnregelen må være: Saligere å gi enn å ta, og at alt jordisk bare er for å tjene kjærligheten.

Når den rike deler ut sin overflod, og den fattige aldri hiker etter den, men tror på Gud, da er de begge i så måte fullkomne og har alt felles. — Det er noe å strekke seg ut etter for alle parter. Ære være Gud!