Utslukk ikke Ånden

Utslukk ikke Ånden.

I dag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter, Hebr. 3, 7—8. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene. Åp. 2, 7.

Så lenge vi har Guds Ånd brennende i vårt hjerte, kan vi høre han som taler fra himmelen, og den som hører, skal leve.

Men slukkes varmen, så sykner troeslivet bort, mens det ytre fremdeles kan se like bra ut. Derfor er det en livsnødvendighet for det nye liv at Åndens ild holdes vedlike.

I den gamle pakt ble Guds Ånd holdt nær ved de påbudte ofringer. Det var både morgen og aften, og på alteret skulle en stadig ild brenne. Av Levi stamme var det uttatt menn som skulle være prester og ordne med alt det som skulle til for å holde ofringene og ilden vedlike.

I den nye pakt er hvert lem på Kristi legeme sin egen offerprest, og Guds Ånd bevares i den enkeltes hjerte ved de offer som til enhver tid bringes. Alle ofrene ligger nu i vårt legeme, og innvielsen til offerprest er skjedd når Gud har fått alt. Prestetjenesten består i å ofre det som ypperstepresten åpenbarer. Til det trenges ild. Derfor må Åndens ild i vårt indre alltid være brennende så ofrene blir fortært. Det er Kristi offerånd vi har fått av, den samme evige Ånd hvori Kristus bar seg selv frem som et ulastelig offer for Gud. Hebr. 9, 14.

Når Ånden overbeviser om synd, er det ikke så vanskelig å høre; men når den vil ha vårt gode jeg i døden, da er det om å gjøre å ikke forherde sitt hjerte. Her står og faller alt med om vi har en fortærende Ånds ild i vårt indre eller ikke.

Menigheten i Efesus fikk av Paulus formaning, til å bli fylt med Ånden; men bare omtrent tredve år etter, da brevet til menighetens engel i Efesus ble skrevet, ser vi at det var så lite Ånd igjen, at hvis det ikke ble omvendelse, ble lysestaken flyttet. Når det som Ånden har å si til menigheten, ikke blir hørt, går det fort nedover. Da trenger ulvene inn i menigheten utenfra, og innenfra den selv oppstår det menn som fører forvendt tale. Gud er en fortærende ild mot synd og urenhet, og så lenge den ilden brenner i menighetens tjenere, holdes åndsnivået høyt, og talen i menigheten er som Guds ord. Men når Åndens ild daler, blir det slått av på de høye krav om renhet og hellighet, og det blir altfor brysomt og tungt å ha en brennende Ånd, som til enhver tid krever død over alt kjød. Hjertet forherdes overfor Åndens tale, og en velger det som klør i øret.

Jesus var kommet for å kaste ild på jorden, og hvor han gjerne ville den alt var tendt. Selv levde han og utførte all sin gjerning i denne brennende ild. Han talte til mange, og endel fulgte ham, men bare noen få bevarte det de fikk. Hos de fleste sluknet det. Da Jesus traff den unge mann, gikk han rett på saken og sa: Vil du være fullkommen? Hvor høres slik tale idag? Er det ikke nærmest det motsatte av å bli fullkommen som det tales eg skrives om? Det er i en sløvhets ånd man taler, og dette høres og mottas gjerne av alle som har det slik.

Men la oss være blant dem som holder Åndens ild brennende inntil enden, så intet krav blir for høyt og ingen byrde for tung, men står fast i at vi er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom.