Du skal glemme din møye

«Du skal glemme din møye.»

Dette faller helt sammen med Ap. gj. 3, 26 som med rette kan sies å være et av de mest sentrale ord i Kristi evangelium. «Du skal glemme» er nettopp en av de herlige velsignelser som med guddommelig sikkerhet kommer over hver sjel og inn i hver sjel som uten forbehold, og uten unntagelser, vender seg totalt bort fra all synd og ondskap.

«Hvis» — «ja da» (vers 13 og 15) strømmer velsignelsene ned i ens hjerte; og en av de mange velsignelsene er just denne at man glemmer sin møye, sine trengsler og lidelser, og fremfor alt annet glemmer man alt det onde som denne og hin har sagt og gjort gjennom alle år! — Dette er i full harmoni med hva det står i 1. Kor. 13: Kjærligheten, som Gud øser ut i våre hjerter, gjemmer ikke på det onde. Den gjør at det ikke blir lagret i ens hukommelse. Tvert imot! du glemmer det for evig. Som Gud selv, kaster du det i forglemmelsens hav. Herlige, dype rommelige hav! Der drukner det formelig. Ja, vi kan også si at det drukner i velsignelsene som fyller våre hjerter. Halleluja!

O, du himmelsk herlige forglemmelsens velsignelse!!! Noe så praktisk! Det gode husker man og dveler ved. Det onde glemmer man. I sannhet en visdomsfull måte til befordring av vår innvortes, himmelske lykke. —

Hvor usigelig god Gud er, han som således velsigner oss. Ære være Faderen! som i denne velsignende hensikt sendte sin sønn Jesus Kristus til denne onde verden, her hvor menneskene vanligvis er så forpinte av all sin synd og ondskap, og ikke minst av dette å dvele ved alt det onde som er sagt både til en og om en, og som er gjort mot en gjennom alle år. Det må med rette kalles Satans tortur.

Derfor, du som leser eller hører dette herlige budskap, evangelium, rens ditt hjerte! rydd det onde bort! ut med det! kast det i forglemmelsens hav, la det drukne for evig — slik at velsignelsens mektige strømmer kan nå deg, fylle deg, og strømme videre til andre gjennom deg. Det skje!