Selvhevdelse

Selvhevdelse.

Selvhevdelse er et stoff i mitt indre som tilhører det gamle menneske, kjødet. Det har utrolig mange utslag — det er jeget mitt som vil gjøre seg bemerket i alle fasonger og ved alle anledninger. Det er æresykt, prekesykt og hensynsløst når det bare kan få vise seg. Det undertrykker og gjør tilværelsen sur for sine omgivelser. Kan det ikke hevde seg med sin tale, benytter det seg av knep og baktalelse m. m.

Det vil også hevde seg hva det ytre angår, forfengelig og original i sin påkledning, osv.

Mindreverdskomplekser er selvhevdelse. En sammenligner seg med andre og ser det håpløst å konkurrere, og taper derved motet. Den som mener seg å kunne konkurrere, lider ikke av slike komplekser.

Alt strev og dyktighet i arbeide har sin grunn i at den enes ærgjerrighet er større enn den andres. Pred. 4, 4. Ærgjerrighet er selvhevdelse. Den som ikke hviler fra sin gjerning, når han har god samvittighet, han søker ære.

Ordkrig og den meste strid er selvhevdelse. Fornærmelse og mangel på erkjennelse er selvhevdelse. Å ville kalles lærer, eldstebror osv. er selvhevdelse, likeså mistanke, avindsyke og det å mene seg tilsidesatt og misforstått. Slik kan det også være med det å fortelle om sin virksomhet — tilbede sine henders verk.

Absalom led av selvhevdelse da han stjal folkets hjerte og bygde seg en minnestøtte. Likeså Saul da han ga etter for fyrstene, og da han forfulgte David.

Selvhevdelse er å forakte Gud.

Å hevde seg selv — sin egen person — henger sammen med å være selvklok og å attrå det høye. Det er det motsatte av å være ydmyk av hjertet. I mitt hjerte er det gitt rom for beundring av meg selv, og hvis en da har meget god kunnskap og tilsynelatende lever et bra liv, blir det riktig ille. Salomo sier: «Seks ting er det Herren hater.» Som nr. 1 står: «Stolte øyne.» Ords. 6, 16—17.

Det er det motsatte av Kristi lære om å hate seg selv, og derfor er det forferdelig ille både i Guds og menneskers øyne. Så lenge jeg er i en slik tilstand, er jeg ufrelsbar. Derfor må vi som Guds medarbeidere la lyset skinne på dette, så slike atter kommer i en frelsbar tilstand for Gud.

Selvhevdelse er det motsatte av å være liten, ydmyk, fattig og ringe. De hevder seg selv, det som skal brytes ned, fornektes og dø. De søker å gjøre seg synlig og gjeldende ved alle anledninger. De har ikke vunnet tillit og andres hjerter ved omsorg, kjærlighet og et åndelig liv, slik at de har fått en åndelig posisjon derved, men likevel krever de tillit og strever med å holde en posisjon de ikke har. De krever at de skal bli hørt på og sett opp til som andre brødre som vennene priser Gud for.

Selvhevdelse er et grufullt, djevelsk stoff som er hatet av Gud, og som virker avskyelig for de gudfryktige. De har kanskje ikke vunnet noen for Gud ved oppofrelse og kjærlighet, og enda har de store tanker om seg selv og sine evner til å lære og greie opp.

En sann Herrens tjener søker å gjøre seg selv så usynlig som mulig, og arbeider for å føre de andre frem så de kan få noe å si. Han gleder seg storlig over de unges fremgang og vekst, og vil selv ha minst mulig å greie opp med i det synlige og åpenbare.

Å hevde sitt menneske i menigheten er en stor forbrytelse og kan volde stor skade, særlig der hvor det ikke er modne og åndelige krefter til å plasere dette menneske på korset og gjøre det synlig for hele menigheten.

Den som hevder seg selv, lever på en innbilt åndelig høyde. Det han ikke har i dybde og liv, det tar han igjen i lengde, når han taler. De kan også ta kraftig i, men klangen er det ingen dybde i.

La dette sinn være i eder, som og var i Kristus Jesus, han som av seg selv gav avkall på å være Gud lik og tok en tjeners skikkelse. — Han inntok den laveste plassen, og just her var Guds velbehag over ham, og her fikk Gud dannet ham og brukt ham. Hadde han valgt en annen plass, hadde det hele blitt fjasko.

Tror vi på Guds plasering i legemet (som er absolutt nødvendig for å få fullstendig knekk på selvhevdelsen), er vi stille for ham og kommer ganske naturlig inn der vi hører hjemme.

Selvhevdelse har mange utslag. Den er frampå og iveien ustanselig. Den er blind for alt omkring seg og ødelegger møtet. Den strekker seg alltid over sitt mål. Den kan ikke følge tråden i møtet. Den er aldri å finne i det skjulte, der ingen kan gi ære og takk. Den er ufri og redd at andre ikke skal synes om det den gjør. Den vil helst være alene og være den største. Den er vaskeekte Satan, han som ville være den høyeste lik.

Vi som har fått del i sannhetens Ånd, blir stadig stilt overfor vårt selv. Det er alene sannhetens Ånd som kan fri oss ut fra selvet, idet vi lytter til sannheten og fatter kjærlighet til denne. Selvet følger oss hele livet, likeså også sannheten.

Selvet er det naturlige menneskes element å være i. Hvor vi ikke har latt oss rense i Guds lys, utløper våre handlinger fra selvet. Her er det oss naturlig og medfødt å forsvare selvet og dets handling, dette er selvhevdelse.

Lyset fra evangeliet og troen er derimot av himmelen. Hvor det skinner inn i selvet, blir mennesket stilt på valg. Her er det de fleste velger å hevde seg selv. Selvhevdelse er det motsatte av selverkjennelse, og holder man fast ved den, blir det en uoverstigelig borg for sannheten. Den står i forbindelse med mørkets fyrste, den forherder hjertet og gjør det upåvirkelig av Guds lys. Vi kan si at selvhevdelse er bom og dør for alt som heter frelse og utfrielse. Det er å lukke sitt hjertes øre og forstand for det himmelske. Selvhevdelse er: «Spannet er fullt.» En er rik i seg selv. «Men nu sier I: Vi ser, derfor blir eders synd.» Den er det motsatte av å være fattig i ånden. Den er: Vet du hvem jeg er?