Selvhevdelse

Selvhevdelse.

Vil en hevde seg selv, så er en stolt, og Gud står en imot.

Det kan gi seg utslag i å være frampå og gjerne ville være midtpunktet, og blir en ikke det, så syns en at det ikke er greie på noen ting. Da mister en humøret, og alt er skakt og skjevt.

Selvhevdelse er også en rot til avind, og det gjør en blind så en ikke kan se og dømme rett. En syns at det en selv gjør, er rett.

Av selvhevdelse kan det også komme tungsinn, motløshet og forsakthet. Den veien ender i døden.

All konkurranse vil bortfalle der det ingen selvhevdelse er, og et inderlig samfunn oppstår.

Selvhevdelse er en alminnelig synd. Man har en grov misforståelse i sitt grunnsyn på frelsen og livet. Man skal absolutt ikke hevde seg selv, men tvertimot hevde evangeliets sannheter, og hevde hans storhet, makt og godhet, han som vil og kan frelse både oss selv og andre. Når vi opphøyer ham og hans lover, vil han opphøye oss. All tanke på å hevde oss selv, vår storhet og verdighet, bunner i grove synder, stolthet, selvgodhet og æresyke.

De som er besnæret av selvhevdelse, kan deles i to klasser:

1) Sterke personligheter som gjennomfører denne ved egen kraft.

2) Svakere personer som gjerne ville hevde seg selv mere, men som ikke har egen kraft nok til å gjennomføre det.

Hvorledes er det Satan får besnæret noen i dette stykke? Hvilken tanke er det som således avsporer en? Jo, den at det er for Gud man tar det slik, at denne selvhevdelse er det samme som å ære Gud.

Selv finner man intet galt eller usømmelig ved dette, men det sørgelige er at ens medbrødre og medvandrere ser det, kjenner det og lider under det. Slike personer kommer på kant med sine medbrødre og beklager seg over ikke å bli forstått, anerkjent eller mottatt.

Er det en ledende person, eller en som gjerne vil være leder, er situasjonen pinlig og sørgelig, ja skammelig, og det kan endog være fare for splittelser, og jevnlig krangel, til skammelig skade eller fordervelse for mange sjeler.

Det er alltid, på alle områder, lett å ta feil. Enhver dyrebar sannhet er så å si omgitt av villfarelser.

Vi kan nemlig med rette si at det er noe edelt og riktig som ligner selvhevdelse, og just derfor kan man lett ta feil, og kan i årevis leve og virke under denne misforståelse til skade både for seg selv og andre, og som en kilde til rivninger. Det fins nok av eksempler på det.

En følge av selvhevdelsen er at man blir mistroisk, man er bange for at det er noen som vil gjøre en rangen og verdigheten stridig. For elendighet! Og væpner seg så etter beste evne.

Det edle og riktige som kan sies å ligne selvhevdelse, det er at man ikke ved kjødelig svakhet og ettergivenhet gir etter for det onde, men stiller hele sin person i gapestokken til forsvar for det gode, så man ikke dåres av noe falsk ydmykhet. — Er en for drøy i sin selvhevdelse, kan en havne utenfor og gå til grunne. — I denne selvhevdelsens stormannsgalskap kan man til og med prestere å telle opp hvor mange man har på sin side. Da er man i det dypeste Satans mørke. Vi har hatt slike iblant oss som det er gått galt med, som er gått bort, og vi har slike iblant oss som har holdt på å gå bort, og vi har slike som risikerer på samme måte å forherde seg. Og det finnes eksempel på samme sorten som er så seige som tjære, som holder det gående i årevis, ja i mangfoldige år, som tror seg misforstått og feilaktig behandlet, og som lever i et seigt, vedholdende håp om i sin tid å komme til den heder og verdighet som de så aldeles sikkert tilkommer. De kan så å si ha en beundringsverdig utholdenhet. Men det sørgelige er at det er i det onde istedenfor i det gode.

Utholdenhet i å fornedre seg, i å ha ringe tanker om seg selv, ja det blir noe helt annet! Måtte Gud kunne få forbarmet seg!

Om man absolutt ikke kan eller vil forstå sin egen selvhevdelse, kunne det være en mulighet for at skjebnen kunne hjelpe en dertil.

Om vi nå ikke akkurat er slaver under denne galskap, kunne det jo tenkes allikevel at vi ved Guds nåde fant litt slikt å dømme hos oss selv.

Forts.