Det ene brød og kunnskapens tre

Det ene brød og kunnskapens tre.

Likesom Gud satte Adam og Eva i Edens have for å dyrke og vokte den, og forat de skulle leve av den, er vi satt i menigheten. «Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det annet profeter, for det tredje lærere, så kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre, forskjellige slags tunger.» 1. Kor. 12, 28. Men budet er i dag som den gang: Du må fritt ete av alle trær. — Hvorledes det? Jo, det står: «Hvorledes er det altså, brødre? Når I kommer sammen, så har hver av eder en salme eller en lære eller en åpenbaring eller en tunge eller en tydning: La alt skje til oppbyggelse!» 1. Kor. 14, 26. Det som vi fritt kan ete av, kommer frem her, og det er det vi skal dyrke og vokte. La oss gi akt på hverandre osv. Hebr. 10, 24. Forat vi kan finne noe å klandre? Nei, langt derifra, men forat vi kan be for hverandre og få del med hverandre, og sammen vokse legemets vekst, for vi er alle døpt med én ånd til å være ett legeme. 1. Kor. 12, 13.

«Fordi der er ett brød, er vi ett legeme, enda vi er mange; for vi har alle del i det ene brød.» 1. Kor. 10, 17. Dette er menigheten, Kristi legeme på jord.

Å bli åndelig (bli frelst) består altså i at bror og søster er all min lyst, mitt brød, og at jeg blir brød for dem (kan oppbygge dem). Annen åndelighet godtas ikke. Men i dag som dengang; kunnskapens tre står der, og Satan er virksom.

Kvinnen så at treet var godt å ete av, og en lyst for øynene, og at det var et prektig tre, siden en kunne få forstand av det. — I en slik stilling er det nok ingen herlighet over de andre trær, og snart er hele menigheten, det ene brød, overflødig. Man får noe for seg selv, en har ett av kunnskapens tre og er kommet utenfor. En er ikke lenger skrøpelig, men sterk; en er klok i Kristus, er selvstendig og lever ikke lenger av det ene brød som er kommet ned fra himmelen, forat en skulle ete av det og ikke dø. Joh. 6, 50. En må nu dyrke jorden (kjødet), og blir jordisk, sanselig og djevelsk. Dette er veien Adam og Eva gikk, og de måtte dø. Slik behøver det ikke å gå, men det kan altså gå slik. Og veien tilbake er sverd over alt kjød som har fordervet sin vei. Og lovet være Gud for at det er en slik vei.