Tukt

Tukt.

«Og I har glemt den formaning som taler til eder som til barn: Min sønn! akt ikke Herrens tukt ringe, og bli ikke motløs når du refses av ham.» Hebr. 12, 5.

Skal den tukt Gud sender, virke til frelse, må vi lære å ta den på rett måte. Å akte Herrens tukt ringe er den ene side av veien, å bli forsakt er den annen side. Midt imellom skal vi gå.

Farao var et typisk eksempel på å akte Herrens tukt ringe. Gud tuktet ham og folket med de ti plager, og når tukten var verst over dem, bøyde de seg. Men når den var drevet over, forherdet de seg igjen, inntil det ikke mere var legedom for dem, og de omkom i Det røde hav. Og ordspråket 29, 1, som lyder slik: «En mann som er ofte straffet og allikevel gjør sin nakke stiv, vil i et øyeblikk bli sønderbrutt, og der er ingen legedom», gikk i oppfyllelse på dem.

Vi glir ut i det samme og kommer under samme dom om vi akter Herrens tukt ringe.

Job ble forsakt da han ble refset av Gud. Han tok seg så nær av det at han tenkte det ikke var noe håp, og ønsket seg døden. Og vi kjenner det samme. Vi gir rom for disse tanker: Det er håpløst for meg. Gud er vred på meg og har forskutt meg osv. Vi glir ut i en sump og synker dypere og dypere om vi ikke vender om. — «Herre! I nøden søkte de deg; de oppsendte stille bønner da din tukt kom over dem.» Es. 26, 16.

Det var den rette måte å ta det på.