Edens hage

Edens have.

1. Mos. 2, 8—9. Nu er Edens have igjen opprettet på jorden. Dette er menigheten, Kristi legeme. I den haven bugner det av frukt: trofasthet, kjærlighet, tålmodighet, langmodighet, mildhet, strenghet, miskunnhet, fordragelighet, all lyst til det gode. Priset være Gud og Lammet som lever og regjerer i all evighet. Ja, i menigheten regjerer han som har all makt i himmelen og på jorden. Og likesom det var i forbilledet, så er det og nu. Gud har satt brødrene (kjerubene) med det luende sverd, Guds ord, og disse vender seg hit og dit og vokter veien til livsens tre (Kristus), han som sa: Jeg er veien og sannheten og livet; ingen kommer til Faderen uten ved meg. Joh. 14, 6.

Vil noen inn i Eden (menigheten), kommer han først til porten, og den er trang. Her står brødrene med Guds ord, og ingen slipper inn med livet i behold. Nei, her må man hate sitt eget liv til døden. Uten at man er villig til å oppgi alt, sitt eget liv, og la Guds ord drepe seg, kommer man ikke gjennom porten. Matt. 7, 13—14. Luk. 14, 26, 33. Men på den andre siden er veien til livet smal og velsignet, og salig er den mann som får lov å vandre på den. Utenfor porten går det folk frem og tilbake som gjerne vil inn, men så er det disse fortredelige kjerubene. Man forsøker så å gå over muren annensteds, men så er kjerubene der også, og man får hugg og skamsår, og det blir gråt og megen klage. Så etter en tid går man til porten og vil inn, men uten å rense opp i sine sår, og deres siste skam blir som den første.

I 1. Mos. 3, 23 ser vi at etter at Gud hadde vist mennesket ut av haven, ble det satt til å dyrke jorden. Og slik er det blitt til denne dag med de som er utenfor haven. De er blitt jorddyrkere. De tjener sine lyster, sine interesser, det som har med denne verden å gjøre. I Edens have derimot, der dyrket de ikke jorden. Der åt de den frukt som Gud gav dem av havens trær. I 1. Mos. 4, 2 står det så betegnende at Abel ble fårehyrde, men Kain jorddyrker, og slik er det blitt. Man ofrer til Gud av sitt jordiske gods, og fordi man har sitt hjerte i disse ting, mener man å tekkes Gud med sitt offer. Når så Gud ikke ser til offeret, blir man vred (vers 5). Men Abels hjerte var rett for Gud, derfor så Gud til hans offer (v. 4).

Har man ikke det sinnet som Abel hadde, er det nytteløst å ofre til Herren. Gud hater slike offer, ja, det er en vederstyggelighet i hans øyne. Slike offer er avgudsoffer, idet man tar av sine avguders gods og vil gi Herren. Men Herren vil se dine avguder sønderslått, ja oppbrent med ild og deres gods strødd ut som støvet på marken.

I Eden var Herren stor, høyt opphøyet over alle ting. Ja, det var intet utenom ham, intet uten ved ham. Vil du lære Herren å kjenne, må du først gjennom porten komme inn i haven. Strid for å komme inn gjennom den trange port! Matt. 7, 13—14.