Å søke visdom

Å søke visdom.

Men dersom noen av eder mangler visdom, da bede han Gud, han som gir alle villig og uten onde ord, og den skal gis ham. Men han bede i tro uten å tvile; for den som tviler, ligner havsbølgen, som drives og kastes av vinden. For ikke må det menneske tro at han skal få noe av Herren, slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier. Jak. 1, 5—8.

Hvorledes kan en vite om en mangler visdom? I forskriften til kap. 1 i Ordspr. står det i første linje: Salomos ordsprog er skrevet for å lede til visdom. Overskriften i «Skjulte Skatter» vidner også om veien til visdom. Ordspr. 2, 1—6.

Ved å følge nøye med hva en tenker, taler og gjør, og ved å høre godt etter hva Ånden taler, og være våken og oppmerksom under lesning av Ordet, så vil en skjønne at en mangler visdom. Dersom noen mangler visdom, da må han be til Gud i tro, uten å tvile. Hvorledes blir en klar over om en tviler i bønnen? Dersom en fortsetter å gjøre og leve som en har gjort før, da tviler en; for Guds visdom forvandler mennesket med alle dets gjerninger; og ved å høre hva Ånden lærer, ville en komme til erkjennelse av sin egen dårlighet, som jo er visdoms begynnelse.

Når du så ber Gud i tro om visdom, så skal den gis deg. Hva gjør så Gud? Han lar deg få se deg selv! Din egenkjærlighet, din stolthet, dine krav til andre, fariseeren i deg selv m. m. m. Hva gjør så du? Erkjenner det og omvender deg! Så får du Kristi kjærlighet, du holder hans bud, du blir ydmyk, krever ikke mere av andre, men ofrer deg selv. Du synes ikke lenger at du er bedre enn andre, men finner deg en plass i det lave.

Visdoms ånd er kommet til deg, og det gjelder nu at du forstår å verdsette den. Vismannen sier at han aktet den høyere enn kongestaver og troner, og aktet rikdom for intet i sammenligning med den. «Mere enn sunnhet og skjønnhet elsket jeg den» — osv. Visd. 7, 6—10. Visdommen er det fullkomne. Den er mor til den fagre kjærlighet, og foruten kjærligheten har den mange andre «barn».

I Åp. 4 leser vi om livet i himmelen, hvordan livsvesenene og de eldste opphøyer og priser Gud, og de 4 livsvesener holder ikke opp dag eller natt med å si: Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, den allmektige, han som var og som er og som kommer. — Der er altså en uavlatelig opphøyelse av Gud og lovprisning av ham og hans gjerninger. Vi kan forstå at dit fører visdommen oss.

Opphøy den (visdommen), så skal den opphøye deg; den skal ære deg, når du favner den. Ordspr. 4, 8.

Ut av dette forstår vi ordet i Matt. 23, 12 meget bedre. Nu må det bli slutt med all levning av stinkende, osende og illeluktende selvgodhet og selvopphøyelse, som bare har fordervet og ødelagt. Vi skal snart møte Jesus og må nu lære himmelsk god tone, vaner og skikker, så vi ikke føler oss usikre lenger, men priser Gud for utvelgelsen. Når vi merker — i noe av det som blir forkynt oss — at vi likesom ikke kan være med på det, følge med i det, så er det jo i mangel av kjennskap til Gud.

La oss se på jødene som kommer ned til Palestina, hvilken kolossal iver og pågangsmot de er betatt av. De skal få sin rett som er lovet dem av Gud. De arbeider, bygger, planter og fører krig, altsammen i den tro at nu skal det lykkes.

Tenk på deg selv og den iver du legger for dagen for å fremme det storverk som Herren lar skje i menigheten. Det kunne kanskje sette litt mere fart i noen å minne om ordet: Forbannet være den som gjør Herrens gjerning med lathet.

Visdommen har det ved seg at den gjør alle ting rett.