Ydmykhets sinn

Ydmykhets sinn.

I alminnelighet når mennesket blir gått litt for nær, så er gjerne utfallet slik at man biter og slår fra seg det beste man kan. Det å bevare sitt sinn i den rette ydmykhet, og å kunne ta de forhold som møter en, med det for øye at det skal tjene til frelse og helliggjørelse, ligger det en veldig forjettelse og kraft i. Den ydmyke gir Gud nåde.

Jesu Sirak 2, 5: «For i ild prøves gull og i ydmykelsens ovn de mennesker som tekkes Gud.»

Vi kan se Job, en mann etter Guds hjerte, rettskaffen og ulastelig, det var ingen på jorden som Job. Og se på hvilken kolossal måte Gud tillot at han ble prøvd. Alt som Gud hadde velsignet ham med, ble fratatt ham, hans venner forlot ham, og han ble til og med slått med byller over hele legemet — voldsomme lidelser. Etter alt dette sier Job i K. 42, 5—6: «Bare hva ryktet meldte, hadde jeg hørt om deg; men nu har mitt øye sett deg. Derfor, kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske.» Det å tekkes Gud er vel det største et menneske kan oppnå. Når man da lever daglig med det for øye å tekkes ham, som er over alle ting, er opptatt med å finne det gode hos sine medbrødre og søstre og å finne det onde hos seg selv, legger all vinn på å leve sin neste til behag, ikke seg selv, da midt i ydmykhetens ovn skal vi finne nåde for Gud. Vel blir ikke alle prøvet som Job — heller ikke alle akkurat på en og samme måte, men enhver ettersom den enkelte tekkes Gud. Dog, hovedsaken er at vi enhver er tro i den prøve som han har tilmålt oss.