Du har skjult dette for de vise og forstandige og åpenbaret det for de umyndige

«.... du har skjult dette for de vise og forstandige og åpenbaret det for de umyndige.»

Hvorledes kan det ha seg at han skjuler sin visdom for de vise? Er da visdommen blitt splidaktig med seg selv? Nei, da var visdommen ikke visdomsfull allikevel. Forklaringen er denne: han skjuler sin visdom for dem som innbiller seg, mener seg, regner seg, å være vise. De er nemlig absolutt ikke vise og forstandige når det gjelder Guds rike og hans frelse.

Menneskets fornuft og naturlige begavelse, deres intelligens duger ikke til annet enn det jordiske. Den frister sin eiermann til vantro, til å ha store tanker om seg selv, til motstand og innvendinger på alle hold, til gjenstridighet, oppsetsighet og ulydighet mot alle Guds bud.

Når man således mener seg å være klokere enn Gud, er det fast besluttet og lovbestemt fra Guds side: syv solide ubrytelige segl for hans rikes og hans frelses storhet, herlighet og umåtelig rike innhold, samt veien dit.

Men like så umulig som det er for slike personer å skue inn i det og få del i det, likeså velvillig åpenbarer han seg for «de umyndige», d.v.s. for slike som i sine egne øyne er umyndige hva Guds rikes herligheter angår, selv om de var blant de aller mest myndige hva denne verden angår.

Den amerikanske og engelske bibelovers. har istedenfor «de umyndige» satt: «babyer».

Den svenske overs. har: «de enfoldige», og den franske: «barn».

Umyndig er man jo til man er 21 år. Barn sies man gjerne å være inntil konfirmasjonsalderen, og innen en kommer så langt pleier man å tro seg klokere enn sine foreldre, og slike halvstore gutter og piker har gjerne også noe de mener og noe de skulle ha sagt både mot far og mor og mot andre, og de er ikke gamle før de begynner å kritisere sine lærere og lærerinner.

Men da er de ikke enfoldige, så den svenske oversettelse er meget betegnende. Og hvor ypperlig og absolutt utvetydig er ikke den amerikanske og engelske oversettelse!

Guds nåde har nok vært over dem til å velge en oversettelse som treffer midt i blinken. For en fulltreffer! Just slik er det i sannhet, i praksis, i virkeligheten.

Bare slike personer, uansett alder, intelligens og stilling i denne verden, som fornedrer seg selv dit hvor de i sannhet hører hjemme, som erkjenner seg å ha like så lite forstand på Guds rikes herligheter, og veien dit, som en baby = et lite barn = et spedbarn, ja bare disse åpenbarer Gud sin vei, og sin herlighet, for. Dette er, som alt annet, lovbestemt fra Guds side. — Gud er en ordens Gud.

Når man vil anvende sin naturlige fornuft mot Guds ord og Guds vei, da er den vår lykkes fiende nr. 1.

La oss bare ta noen eksempler, så vil dette komme tydelig frem:

I Gavmildhet. Hva er det som hindrer den og begrenser den? Fornuften. Man må da bruke forstand!

II Lide urett (ikke bruke sakfører, 1. Kor. 6.). Hva vil hindre meg i å lide urett? Hva vil drive meg til sakføreren? Fornuften. Det er da meningsløst at jeg skal lide slik urett, og at en slik person skal få det, en som absolutt ikke har fortjent det. Nei — det vil ikke jeg gå med på. Og hva Guds ord, Guds visdom, sier — ja det forkaster fornuften. —

III Hvem sier at den såkalte uskyldige parten etter skilsmisse, mens den fraskilte ektefelle ennu lever, kan gifte seg igjen? Du er vel forhåpentlig ikke i tvil om det, kjære leser? Ja, det er nok fornuften som er ute og går igjen. Det kan da vel ikke være mening i at den «uskyldige» skal lide for dette? Si meg, du som mener deg å være så klok og myndig til å avgjøre dette, stikk imot Guds ord, var det også meningsløst at Kristus led slik blodig urett???

IV Hvem har funnet på alt dette med barnebegrensning? Hvem har forklart at den er av det gode, at det er utslag av kjærlighet? Fornuften — selvfølgelig. Det er da meningsløst at . . . Det bestemmer den dertil godt og vel myndige fornuft. Man har da fått vett for at man skal bruke det. Guds ord, Guds visdom, Guds makt, og Guds godhet er bare småtterier mot denne mektige vise fornuft!!!

V Underordnelse. F. eks.: Hustruen under sin mann. Hva og hvem utelukker, hindrer eller minsker det? Du er vel ikke i minste måte i tvil om det? Jeg underordne meg under ham, slik som han er, så tankeløs osv., osv., ja, det skulle vel bli greier. Hadde han vært annerledes, så kunne det ha gått an.

Enn Han — Gud over alle ting — som i sin usigelige visdom har bestemt det slik da???

Fornuften er så drøy at den driver de aller fleste til å sette seg over Gud og hans ord.

Den er forstandigere enn Gud selv. —

Forts. neste nr.